En psykoanalytisk studie
Braatøys enke, Sigrid Braatøy (f. 1917), har fortalt at «Min mann lo av brevet, for pakken hadde vært åpnet» (4). Hamsun skrev at han ikke hadde lest manuskriptet, men karakteriserte det like fullt som et angrep.
Hamsun hadde formodentlig bladd i det og kanskje latt seg fornærme allerede av de to første kapitteloverskriftene: Usikkerhet og Øynene. I god psykoanalytisk tradisjon søkes forklaringene på Hamsuns skrivekunst i egenskaper eller tilbøyeligheter med motsatt fortegn. Genialiteten skyldes usikkerhet, mindreverdighetsfølelse og lyte (nærsynthet). Det er kanskje til å bli fornærmet av for noen hver.
Braatøy karakteriserte Hamsun. Bare det, kan man tenke seg, fikk dikteren til å reise bust. Han gikk tidlig ut mot slikt. Mest kjent er hans uttalelser mot Ibsen på foredragsturneen i 1881. Han hadde bare forakt til overs for Ibsens typetegninger: «Er der nogen Mand i vor Literatur som har skabt «Karakterer» i al deres stejle Enkelhed, saa er det ham. (…) Apparater, som har staaet frem og repræsenteret Begreber og Ideer» (5). Men det var nesten 50 år tidligere. Etter det kom Sult (1890), deretter Mysterier (1892), hans mest desperate bok, med Nagel som karakterløs hovedperson.
Hamsun hadde fylt 70 år noen dager før han skrev svarbrevet til Braatøy. Hans interesse for psykologisk litteratur hadde tatt en dreining – nervediktning, slik han bedrev det i yngre år, var lagt på hyllen. Hamsun var derfor kanskje ikke interessert i Braatøys analyse i det hele tatt og kan ha ment at den ikke hadde interesse for andre heller.
Brevet kan imidlertid ha hatt sin innflytelse på forleggeren, som utga boken senere samme år (4).