Sykehjem – et sorgens kapittel

Peter F. Hjort Om forfatteren
Artikkel

Lykkenborg, LR.

De skal jo allikevel dø

Til kamp for en verdig alderdom. 234 s. Oslo: Bazar, 2009. Pris NOK 299

ISBN 978-82-8087-273-9

Denne utgivelsen står det en profesjonell forfatter bak – grunnlaget er 16 intervjuer med pasienter, pårørende og personell ved norske sykehjem. Det er tre deler: Dement på sykehjem, Åndsfrisk på sykehjem og I arbeid på sykehjem. I tillegg er det et kort etterord.

Budskapet er sørgelig, for å si det mildt, og alt er galt. Det er altfor lite personell, og de som er der må konsentrere seg om de praktiske pleieoppgavene. Den menneskelige omsorgen er det ikke tid til. Det finnes vel engasjerte pleiere, men altfor mange sitter på vaktrommet og prater og strikker eller de er ute og tar røykepause. Mange mangler utdanning, og de utdannede flykter fra sykehjemmene. Mange innvandrere har god vilje, men altfor dårlige språkkunnskaper. Resultatet blir at pasientene får for dårlig stell, for lite mat og ingen menneskelig omsorg. I intervju etter intervju utdypes dette helsvarte bildet. Først i de siste tre korte kapitlene er det noen lyspunkter – ansatte som har god vilje. Men de kjemper ofte forgjeves mot ledere som har større lojalitet til budsjettet enn til pasientene og ikke vil høre på klager.

Forfatteren skriver levende, engasjert og godt, og intervjuene gjør inntrykk. Men det er ingen diskusjon om hvor representative disse intervjuene er. Tallene for de kommunale omsorgstjenestene er overveldende: ca. 215 000 brukere i alt, ca. 115 000 ansatte, et budsjett på ca. 50 milliarder kroner, ca. 800 sykehjem med 40 000 senger. I denne teksten er det ingen tall, tabeller eller referanser. Derfor er det opp til leseren å tenke over om dette er et rettferdig bilde av den kommunale eldreomsorgen. Hvis det er så ille som det hevdes her, må man også tenke over om svartmaling er den beste måten å få til forbedringer på. Det det dreier seg om, er budsjetter, utdanning og opplæring (inklusive språkopplæring), ledelse, arbeidsmiljø og bygging av gode kulturer for både pasienter, pårørende og personell. Jeg tror at ros stort sett virker bedre enn kjeft, men jeg godtar at De skal jo allikevel dø er skrevet på grunnlag av dyp og ekte fortvilelse over forholdene i eldreomsorgen og for å mane til kamp for en verdig alderdom. Derfor bør politikere og ledere i den kommunale helse- og omsorgstjenesten lese dette og tenke: Gjelder dette meg, så må jeg gjøre noe – nå!

Anbefalte artikler