Immunologiske problemer ved nyretransplantasjon

Hallvard Holdaas Om forfatteren
Artikkel

G, Remuzzi

S, Chiaramonte

N et al, Perico

Humoral immunity in kidney transplantation

What clinicians need to know. 145 s, tab, ill. Basel: Karger, 2009. Pris CHF 158

ISBN 978-3-8055-8945-1

Ved nyresvikt har transplantasjoner vært et etablert behandlingstilbud i Norge fra begynnelsen av 1960-årene. Bruk av levende givere startet i 1969 og har gjennom årene vært et viktig supplement for å opprettholde en høy transplantasjonsvirksomhet. Andelen levende givere har stort sett ligget på omkring 40 %. Pga. utnyttelsen av nyrer både fra levende og avdøde givere har vi klart å holde relativt stabil venteliste på nyretransplantasjoner med en akseptabel ventetid. Det kan imidlertid være immunologiske hindre for transplantasjon, slik som transplantasjon over blodtypebarrierer og transplantasjon av pasienter som er «immunisert» med antistoffer mot vevsantigener fra en mulig giver. En slik immunisering kan utløses ved en blodtransfusjon, graviditet eller tidligere transplantasjoner. Vi er også blitt oppmerksom på at nye antistoffer kan dannes mot det transplanterte organet etter transplantasjon. Disse immunologiske barrierene før transplantasjon kan overvinnes ved aktiv behandling av potensielle mottakere. Vi har nå et aktivt program for å fjerne antistoffer fra immuniserte pasienter og et separat program for å fjerne blodtypeantistoffer for å tillate transplantasjon ved blodgruppeuforlikelighet. Vi har også behandlingsalgoritmer for å fjerne nydannet antistoff etter transplantasjon. På alle disse områdene skjer det mye, noe som avspeiles i omfattende og dynamisk publiseringsvirksomhet.

Remuzzi og medarbeidere samlet et knippe av eksperter fra hele verden til et møte i Vicenza i Italia i 2008 for å belyse problemstillingen. Møtet har nå resultert i denne boken. Målgruppen er nefrologer og immunologer som er spesielt interessert i disse problemstillingene hos nyretransplanterte pasienter, i praksis vil det si transplantasjonsmiljøet ved Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet. Boken dekker de tre aktuelle områder med sensitiserte pasienter (immunologisk aktive), blodtypeuforlikelige transplantasjoner og antistoffdanning etter transplantasjon. Fremstillingens form er mer et møtereferat enn en systematisk lærebok over temaene. Den blir derfor noe «uryddig».

Leger som ikke daglig jobber opp mot disse problemstillingene, kan her få en viss oversikt, men det kan være vanskelig å tilegne seg kunnskap om feltene, da det forutsettes av de fleste kapitelforfattere at relativt mye basiskunnskap må være til stede for å følge diskusjonene. Norske nefrologer har gode kunnskaper om og er oppdatert på transplantasjonsmedisin, men denne boken er ikke den beste innfallsvinkelen til hva som rører seg på området. Det er dessverre slik, også på dette feltet, at utviklingen fort kjører fra en oppstykket lærebok.

Anbefalte artikler