Omfattende behandlingsforsøk
Psykiatriens terapeutiske arsenal i mellomkrigstiden var omfattende. Julius Wagner-Jauregg (1857 – 1940) introduserte malariabehandling av paralytiske syfilitikere og mottok nobelprisen i 1927. Egas Moniz (1874 – 1955) ble tildelt prisen i 1949 for innføringen av lobotomi. Det meste av dette er kjent, men hvor mange har i dag hørt om defokalisering, insulinsjokk, cardiazolterapi eller sovekur? De var alle viktige deler av psykiaterens terapeutiske arsenal fra mellomkrigstiden og utover, noen så langt som til 1960-årene. Gjennom store deler av det tidlige 1900-tallet, før psykofarmakaens inntreden i 1950-årene, var psykiatrien preget av en stor behandlingsiver.
Insulinsjokkterapien ble først prøvd ut i Wien, der Manfred Sakel (1900 – 57) hadde brukt insulin på morfinavhengige. Noen ganger gikk behandlingen galt og pasientene gled inn i et hypoglykemisk koma. Sakel fant ut at mentalt forstyrrede pasienter ble rolige etter dette og begynte å prøve det ut på schizofrene. Metoden besto i gjentatte injeksjoner med høye doser insulin – i den hensikt å produsere koma. Haave dokumenterer at den største enkeltdosen gitt til en pasient på Sanderud var 440 IE. Behandlingen pågikk gjennom mange uker. Det er nesten ikke mulig å forestille seg hvilken enorm påkjenning dette har vært for pasienten.
Det er i ettertid såre enkelt å sette seg på sin høye hest og moralisere over dette materialet. Som Haave påpeker visste man fra begynnelsen av at metoden var farlig og kunne ta liv. Fra tidlig i 1950-årene begynte kritiske røster å gjøre seg langt mer gjeldende. Til tross for det ble den siste insulinsjokkbehandlingen ved Sanderud gitt så sent som i 1960-årene. Haaves beskrivelse er imidlertid preget av at han ikke går inn i materialet først og fremst for å dømme, men for å forstå. Gjennom detaljerte beskrivelser viser han hvordan behandlingen var ressurskrevende. Den krevde et eget rom, og legene måtte være kontinuerlig til stede under en prosedyre som, i tillegg til å produsere mye illeluktende kroppsvæsker, tok mye av deres tid. Det ville vært langt enklere måter for legene å få tilfredsstilt et maktbehov på i en tid der lege-pasient-forholdet var ekstremt patriarkalsk og maktforskjellen var påfallende. Men dette handlet også om det konstante overbelegget på de psykiatriske institusjonene, «asylnøden», og psykiaternes ønske om å gjøre noe også for disse pasientene i en tid da medisinen for øvrig var blitt stadig mer terapeutisk aktiv. Det Haave tydelig viser i sitt lavmælte språk, er at konsekvensene uansett var forferdelige.
Haaves styrke er først og fremst grundig arkivarbeid, med svært god teft i utvelgingen av det empiriske materialet. Arkivarbeidet skiller den fra f.eks. Einar Kringlens bok om norsk psykiatrihistorie fra 2007 (2). Dette gjelder spesielt for perioden mellom de to krigene, der Haave ikke bare konsentrerer seg om behandlingspraksis og hverdag i hospitalet, men også løfter frem pleiepersonellets arbeidstid og utdanningsnivå. For perioden etter 1950 er det åpenbart at han har hatt litt dårligere tid – jubileumsboken skulle være ferdig til 2008. Noen annen forklaring er det vanskelig å finne på at nærlesningsstrategien, vektleggingen av praksis i institusjonen, blir borte til fordel for et mer tradisjonelt institusjonshistorisk og forvaltningshistorisk perspektiv, som blir vesentlig tørrere å lese. Misforstå meg rett: Overgangen fra tradisjonelt asyl til spesialisert behandlingssykehus er tidligere blitt stemoderlig behandlet, og er viktig. Men dette skiftet av perspektiv fører til at introduksjonen av psykofarmaka ikke får like mye oppmerksomhet som beskrivelsen av prosedyrene foran.