Grefsen sanatorium
Sykdommen ble oppdaget da jeg testet positivt på pirquetprøve i 1953. Først ble det forsøkt behandling hjemme, med kur på glassverandaen, men det førte ikke til noen bedring. Innleggelse på sanatorium ble derfor eneste utvei.
Jeg var sju-åtte år gammel den gang jeg var pasient ved Grefsen sanatorium. I forbindelse med utstillingen fant jeg frem igjen brev jeg hadde sendt hjem i løpet av oppholdet og en almanakk som jeg hadde gjort notater i. Det var mange år siden sist jeg hadde bladd i dette.
Almanakken innholder daglige notater fra rundt jul 1954 til slutten av mars 1955. Notatene er stort sett den daglige menyen. Jeg kan ikke vurdere kostholdet opp mot hva andre spiste på denne tiden, men det viser variasjon mellom fisk og ulike typer kjøttretter. Ellers har jeg notert besøkene, at jeg ble flyttet fra annen til første etasje, at vi hadde søndagsskole, at Jens Petter og jeg var venner, de tre gangene jeg tok bronkoskopi, som var en smertefull opplevelse, og noen tilfeller av straffekur. Jeg har også notert at vi fikk PAS hver dag unntatt søndag. PAS er forkortelse for paraaminosalisylsyre, som var den behandlingen vi fikk den gang. Vi måtte kure hver dag, dvs. vi lå mange barn ved siden av hverandre i en paviljong som var åpen slik at vi fikk frisk luft. Ofte klarte vi ikke å ligge stille lenge om gangen, og hvis det ble bråk, ble vi straffet med ekstrakur. Mange av oss følte oss ikke syke, og det var vanskelig å ligge stille lenge om gangen.
De fleste brevene er udatert, og de handler stort sett om det barn er opptatt av – om leker som jeg ønsket meg, om hva vi fikk til middag og om små dagligdagse hendelser. Noen av brevene gjengir nøyaktige angivelser av vektøkning, at jeg har gått opp 4 hg fra 21,4 kg til 21,8 kg. Vekten var viktig, å legge på seg tydet på at en var blitt bedre.
To brev skiller seg ut. Begge er korte. Det ene meddeler «Jeg vil hjem», mens det i det andre står «Jeg har det bra. Jeg vil ikke hjem». Siden ingen av dem er datert, vet jeg ikke hvilket som er skrevet først. Mange har stått frem med vonde historier fra oppholdet ved Grefsen. Jeg husker ingen slike negative opplevelser utover at vi fikk straffekur. Jeg ser ikke bort fra at jeg ble pålagt å skrive brev nummer to etter at det første var sendt.
Det var et stramt regime på sanatoriene, og det var ikke rom for besøk på hverdagene. Vi fikk bare besøk én time hver søndag, og jeg var heldig som hadde foreldrene mine i nærheten. Mange fikk sjelden eller aldri besøk. Foreldrene mine hadde gjerne med seg frukt og annet som vi ikke fikk på sykehuset, men det ble tatt fra oss med begrunnelsen om at det skulle deles på alle barna.
Jeg fikk noen ganger besøk i det skjulte. Sanatorieeiendommen var stor, og jeg husker at jeg noen ganger snakket med mor gjennom gjerdet. Men slike besøk medførte alltid en viss engstelse for å bli oppdaget.