Overlegen ved Grefsen sanatorium
På Grefsen sanatorium var overlege Simon Frostad (1903 – 84) sjef i årene 1953 – 72 (6). Han var en av forgrunnsfigurene i norsk tuberkulosemedisin. I en artikkel i Tidsskriftet redegjorde han i detalj for 223 barn i alderen 3 md.-14 år innlagt i sanatoriet i årene 1954 – 60 pga. primærtuberkulose (7).
Frostad sørget for grundige og systematiske utredninger av alle barna. «Samtlige barn – uten noen unntagelse og uten noen seleksjon – ble bronkoskopert uansett hvilken form for tuberkulose som forelå,» fremhevet han. Noen få av de største barna ble bronkoskopert i lokalanestesi ved sanatoriet, de øvrige ble undersøkt i narkose av øre-nese-hals-spesialist annetsteds. Det ble utført til sammen 934 bronkoskopier hos disse barna, 1 – 10 ganger hos hver enkelt. Det ble brukt stivt bronkoskop, dette var før de fleksible fiberbronkoskopenes tid.
Frostad er tydelig stolt av dette: «Materialet er sannsynligvis enestående i sitt slag,» skrev han. Senere sørget han også for at det ble utført bronkografi hos alle barna. Rundt 1960 holdt han et foredrag i Norsk selskap for tuberkulose og lungesykdommer hvor han redegjorde for bronkoskopiene. Frostad mente at barna ikke hadde vondt av undersøkelsene. «Ellers har jeg notert ... de tre gangene jeg tok bronkoskopi, som var en smertefull opplevelse ...,» skriver Hoftvedt.
Jeg husker at en del tilhørere ristet på hodet. Men det var ingen som protesterte. Og da Frostads artikkel ble publisert i Tidsskriftet, kom det ikke en eneste kritisk bemerkning fra landets tusener av leger. Hvorfor? Av frykt for å sette seg opp mot autoriteten? Han kunne jo ha gjort en epokegjørende oppdagelse! Nei, jeg har ingen god forklaring. At det skyldtes manglende medfølelse med barna, har jeg vanskelig for å tro.
Frostad opplyste at det hos 11 barn hadde vært komplikasjoner – larynxødem, fordi det var brukt for store bronkoskop, og respirasjonsstans under narkosen (dog uten fatal utgang).
Ved bronkoskopiene ble det bl.a. påvist bronkialstenose hos 72 % av barna og glandelperforasjon hos 35 %. Bare hos 4,5 % ble det registrert helt normale bronkoskopiske funn. Frostads rettesnor for behandlingstidens lengde var resultatene av de gjentatte bronkoskopiene.
Hvilke konsekvenser hadde påvisningen av bronkieforandringene? Sannsynligvis ingen. Dette har utvilsomt sammenheng med at barna fikk den best mulige behandling med det medikamenttilbud som forelå, i tillegg til at hilusadenitt er en benign sykdomsform. Men også andre sykehus ga barn tilsvarende behandling – uten veiledning av bronkoskopifunn.
Frostad trodde imidlertid sterkt på betydningen av langvarige sanatorieopphold – «en adekvat behandling forutsetter et opphold i et sanatorium eller lignende anstalt i 1 – 1 1/2 år». Bare 18 % av barna ble utskrevet etter en behandlingstid på under ett år, de øvrige hadde lengre opphold. Sju av barna ble utskrevet før tiden. Hoftvedt var antakelig en av dem. Frostad var tydelig irritert: «... ikke få av disse barna er tatt hjem av sine foreldre fordi deres læge, som i enkelte tilfelle også har vært lungespesialist, ikke har skjønt hvorfor barnet blir behandlet så lenge hos oss. […] Det virker derfor meget uheldig når barnet og foreldrene får vite at barnet trenger noen få måneders behandling i sanatorium, og det styrker ikke tilliten at man vurderer situasjonen så feilaktig.»
Bare ett av de 223 barna Frostad gjør rede for, døde av sykdommen – etter en behandlingstid på henimot åtte år. Det var ett av de fem barna der det ble påvist medikamentresistens.