Diskusjon
Det selges over tre ganger så mye litium per innbygger i Sogn og Fjordane sammenliknet med Oslo. Dette reflekteres i antall brukere som er mellom tre og fire ganger så høyt i Sogn og Fjordane sammenliknet med Oslo. Selv om forekomsten av bipolar lidelse antakelig er høyere enn det som er rapportert av Kringlen og medarbeidere (3), er det langt større mulighet for å bli behandlet for sin bipolare lidelse med litium i Sogn og Fjordane enn i Oslo. Muligheten øker relativt proporsjonalt med alder. Det er spesielt at flere menn enn kvinner behandles med litium i Sogn og Fjordane.
I Kringlen og medarbeideres undersøkelse fra Sogn og Fjordane ble det funnet kun én kvinne og ingen menn med bipolar lidelse i et utvalg av 1 080 personer i alderen 18 – 65 år (3). Omregnet til hele fylket skulle dette gi et estimat på omtrent 60 med diagnosen i Sogn og Fjordane. Ved å regne ut et 95 % konfidensintervall for dette estimatet finner vi at den sanne forekomsten av bipolar lidelse i den aktuelle alderskohorten sannsynligvis ligger på 0 – 180 personer. I vår undersøkelse finner vi 350 personer som har fått minst én resept på litium. Til tross for at litium også har andre indikasjoner, som behandling av depresjon (9) – (11) og muligens aggresjon (12), og at det kan være forskjeller i forståelsen av bipolarbegrepet mellom de to fylkene, er det grunn til å anta at Kringlen og medarbeideres estimat for bipolar lidelse i Sogn og Fjordane er for lavt. Selv store befolkningsbaserte undersøkelser av representative utvalg vil ha problemer med seleksjonsskjevheter. Det er vanskeligere å si om de tilsvarende tallene for Oslo (2) også gir samme underestimering. Det er et tidsspenn mellom Kringlens undersøkelse (midten av 1990-årene) og vår undersøkelse (2005 – 06), men bruken av litium har gått marginalt ned i denne perioden slik at endringer i forekomst ikke kan forklare uoverensstemmelsen. I sum kan vi si at funnene i den foreliggende undersøkelsen kan gi grunnlag for en nyttig diskusjon rundt prevalensestimatene for bipolar lidelse og muligens kan bidra til en korreksjon av klinisk praksis i begge fylker.
Det er lite informasjon om pasientene inkludert i Reseptregisteret. Fordelen med registeret er at det gir en kontinuerlig oppdatert informasjon for hele populasjonen. Selv om man skal være uhyre forsiktig med å bruke tall fra registeret til å si noe om utbredelsen av sykdommer, har denne undersøkelsen vist at tallene i hvert fall kan brukes til en kvalitetskontroll av funn i befolkningsbaserte undersøkelser.
Forskjellen i bruken av litium mellom Oslo og Sogn og Fjordane har vært stabil i mange år etter at leger i Sogn og Fjordane endret sin forskrivningspraksis fra omtrent 1980 og mer enn tredoblet forordningen av dette preparatet i løpet av en tiårsperiode. Noen har hevdet at fylkets leger endret sin diagnostiske praksis. Der man tidligere hadde sett for eksempel unipolare depresjoner, ustabil personlighetsforstyrrelse og rusmisbruk, så man nå bipolar lidelse. Også andre forskjeller i behandlingstradisjoner, ulikt tilbud om tjenester, ulik oppmerksomhet på sykdom, ulike grenser for igangsetting av medikamentelle tiltak og bruk av ulike medikamenter, dels på grunn av ulike muligheter til å følge opp pasientene og igjen dels på bakgrunn av ulike behandlingstradisjoner, kan være med på å forklare forskjellene.
Til slutt er det grunn til å minne om at litium fremdeles er det best dokumenterte midlet til profylaktisk behandling av bipolar lidelse (13), og at det av mange fortsatt er ansett som i hvert fall en viktig del av den farmakologiske behandlingen av bipolare pasienter (14, 15). Det er med andre ord vanskelig å tenke seg at bare en rasjonell farmakoterapeutisk begrunnelse ligger bak ulikhetene.