Personlighetsforstyrrelser
Filmdivaen Angelina Jolie har selv stått frem som en som bedrev selvskading som tenåring. Hun kuttet seg selv for å mestre depresjon. I 1999 fikk hun Oscar for beste kvinnelige birolle i filmen Girl, interrupted. Hovedrollen spilles av Winona Ryder, og det er et forrykkende samspill mellom de to som gestalter to sjelelig skadede skikkelser. Regissør James Mangold har laget en film som er et engasjerende portrett av livet på en psykiatrisk avdeling for unge kvinner med det vi i dag kaller borderline eller ustabil personlighetsforstyrrelse.
Selvskading blir tematisert, som én blant flere mulige symptomatiske ytringer av det ustabile livet. Den selvskadende karakteren i filmen, som ikke er en av de to hovedrollene spilt av Jolie og Ryder, tar til sist sitt eget liv. Selv om selvskading ofte utføres uten suicidintensjon, motivet er snarere å orke å leve enn å ville dø; er selvmord et problematisk tema knyttet til slike fenomener. Gruppen av selvskadere er en gruppe som er mer utsatt for suicid. Studier viser at unge som skader seg selv flere ganger og ikke får egnet hjelp, har en økt risiko for senere selvmord (17).
Girl, interrupted er basert på den virkelige Susanna Kaysens kloke selvbiografi med samme tittel (18). Året er 1967 og Susanna Kaysen blir lagt inn på en psykiatrisk klinikk etter et angivelig selvmordsforsøk. Der blir hun i to år. Dette er fra den tiden hvor man begynte å ta personlighetsforstyrrelser og spesielt såkalt borderline på alvor i den psykoterapeutiske kulturen. Og i dag vet vi så vel klinisk som vitenskapelig empirisk at dette er en gruppe mennesker som absolutt kan hjelpes. Filmen beretter både om terapeutisk klokskap og dårskap. Og midt i dramatisk selvskade og selvmord, så er det absolutt en en optimistisk film. Susanna blir bedre.
Borderline personlighetsforstyrrelse er også en tematikk i filmen Prozac nation fra 2003. Filmen åpner med filmens jegperson som tidlig i sin ungdom, rett etter at hun har fått menstruasjon første gang, sitter på skolen og skjærer seg på leggen med et barberblad. Hennes voice over sier at fraskilte mor og far alltid har kranglet, men nå får de noe nytt å krangle om: problematiske meg. Forelegget for filmen er Elizabeth Wurtzels selvbiografiske tekst med samme tittel (19). Boken kom i 1995, og er besettende lesning om å være ung og deprimert. Den ble raskt en internasjonal bestselger med utgivelse i mer enn tjue land på kort tid. Og Elizabeth Wurtzel gikk brått over fra å være en trist pike til å bli en stemme andre kunne lytte til og hente kraft fra. Hun hadde truffet noe, som det heter. Hun traff sin samtid. Depresjon er en universell menneskelig erfaring. Men depresjon tar også form av sin tid. Elizabeth Wurtzel bruker vår tids bilder og referanser i form av rock, litteratur, glansede magasiner, kjendisliv og annen populærkultur. Sylvia Plaths Glassklokken hadde fått en oppfølger, en tidsmessig ajourføring (20).
Den norske filmregissøren Erik Skjoldbjærg ble invitert til å lage filmen av hovedrolleinnehaver og produsent Christian Ricci. Ricci er en av dem som selv har stått frem som Hollywood-celebritet med en historie om selvskading. Undertegnede var konsulent i produksjonen. En slik oppgave førte i en periode til kontakt med den like intelligente og intellektuelle som ulykkelige, jødiske newyorkeren Elizabeth Wurtzel. I våre dialoger la hun selv vekt på at boken om depresjon egentlig var en bok om borderline personlighetsforstyrrelse, som hun etter hvert ble diagnostisert med. I en senere selvbiografisk tekst fra 2002, More, now again. A memoir on addiction, redegjør hun for en slik diagnostisk tematikk (21). Denne oppfølgeren handler ikke minst om hennes rusmisbruk.
Girl, interrupted og Prozac nation er to kvalitetsfilmer som begge knytter selvskading til personlighetspatologi på et psykologisk presist og filmatisk engasjerende vis. Prozac nation er ikke minst en beretning om tilknytning og familien som mulig årsaksfaktor og kamparena. Girl, interrupted peker mer eksplisitt på terapeutiske dialoger som en redning.