Kroppens tekster – selvskading i skjønnlitteratur

Jelinek og den invaderende moren

Å hevde sin individualitet er også et sentralt psykologisk tema i Elfriede Jelineks roman Pianolærerinnen (8). Romanen, der selvskading står helt sentralt, er også blitt filmatisert. I møtet med nobelprisvinner Jelineks tekst er det fristende å spørre retorisk: Hva er det med Østerrike? Hun skriver seg inn i en tradisjon av rasende og selvutmeldte forfattere som utagerer litterært, som Thomas Bernhard, Franz Grillparzer, Hermann Broch, Robert Musil og Karl Kraus (9). Det kan se ut som om det finnes en nasjonal psykosomatikk som gir en særegen grobunn for en «mistankens hermeneutikk», der man søker å avsløre spillene i overflaten. Freud og Wittgenstein er fremstående representanter for å avsløre så vel kultur som språk. Freud skrev allerede for hundre år siden om den østerrikske borgerkulturens dobbeltmoral, om benektninger og fortrengninger, og han skapte et psykologisk univers av spennet mellom overflate og dybde.

Jelinek skriver seg inn i en østerriksk litteratur som speiler en dialektikk mellom individuelle historier om å være krenket og en kollektiv følelse av kulturen som en krenker. Hykleri og brutalitet er viktige ingredienser, og Jelineks litteratur er selv brutal i sine avslørende skildringer. Sjokket og provokasjonen er for henne sentrale litterære figurer. Jelinek har selv en lang psykoterapeutisk behandlingshistorie etter at hun første gang som seksåring kom i behandling hos den østerrikske psykiateren Hans Asperger. Selv har hun beskrevet det som «kriminelt» at moren sendte henne til en rekke terapeuter i stedet for å sende henne ut i gaten for å leke med andre barn. Asperger hevdet at barnet Jelinek hadde en intens indre uro som måtte finne et uttrykk. I noen ungdomsår ble musikken uttrykket. Etter et alvorlig nervesammenbrudd 18 år gammel ble det skrivingen.

Pianolærerinnen Erika Kohut lever i en malign symbiose med sin mor. De har underkastet seg spissborgerlighetens normer om prestasjon og ytelse. Erikas nerver gjorde at hun feilet som konsertmusiker, og hun må nøye seg med å være lærerinne for elever hun forakter. Moren elsker og dyrker sitt barn, men krever også fullstendig kontroll over den voksne datterens liv.

«Barnet er morens avgud, og barnet blir derfor kun avkrevd lave gebyrer: livet sitt. Moren vil selv få lov til å nyttiggjøre seg barnets liv.» (8).

De sover i samme seng, og moren styrer klesvalg, mat og at det ikke skal være menn i datterens liv. Morens kjærlighet er altoppslukende og absolutt ødeleggende. Datteren Erika har vansker med å kjenne og vite hva hun kjenner:

«Erika føler ingenting og har aldri følt noe. Hun er like følelsesløs som en bit takpapp i regnet.

(…)

Erika føler ingenting og kan aldri kjærtegne seg selv. Moren sover ved siden av henne og passer på Erikas hender. Disse hendene skal øve, de skal ikke gli som maur under dynen og krype mot syltetøyglasset. Heller ikke når Erika kutter og stikker seg selv, føler hun noe spesielt. Det er bare synet hun setter i full blomst.» (8).

Erikas fortvilte form for identitet, en måte å merke seg selv på, blir selv å ta kontroll over de skader hun påfører seg. Det er hun som påfører skaden, og det er hun som får blodet til å flyte. Moren er stengt ute og har ikke lenger kontrollen over datteren.

«Lydighet forlanges av moren. Og: den som setter seg selv i fare, omkommer i den, dette rådet gir i hvert fall moren. Når ingen er hjemme, skjærer hun seg med vilje i sitt eget kjøtt. Hun har allerede ventet lenge på øyeblikket når hun kan skjære seg selv usett. … Dette bladet er ment for HENNES kjøtt. Denne tynne, elegante lille platen av blålig stål, bøyelig, elastisk. HUN setter seg med sprikende ben foran den forstørrende siden av barberspeilet og utfører et snitt som skal forstørre åpningen, døren som fører inn i hennes legeme.» (8).

Jelinek rapporterer fra et desperat univers, der selvskade og fornedrende seksualitet blir konkrete kroppslige metaforer for å kare til seg et minstemål av autonomi i en familierelasjon og i en kulturell situasjon der individet blir strengt kontrollert og definert. Hun jakter etter å utfolde seg på egne premisser. Selvskaden i Jelineks roman Pianolærerinnen kan fortolkes som at hun skader seg selv for å føle seg selv, for så å vite at hun har et selv.