Knausgård og skammen
Henrik Vankel er jeg-personen i Karl Ove Knausgårds romaner Ute av verden fra 1998 (10) og En tid for alt fra 2004 (11). Knausgård er en skarp psykolog som demonstrerer en imponerende evne til å iaktta. Henrik Vankel er en ung mann som skammer seg intenst. Den sterke skamfølelsen er blitt selve meningsinnholdet i livet hans. Han er insisterende opptatt av sin egen elendighet. Skammen er således selvforsterkende. Henrik går konkret til verks. Han går løs på seg selv med glasskår.
«Jeg kunne ha brukt kniv, men det er noe frastøtende over det, eggen glir motstandsløst inn i huden, smerten er skarp, som om noe blir satt i svingning i meg, umulig å nå, umulig å få tak på. Men glasset fordrer makt, og smerten er jevnere, tydeligere.
Jo: en slags nervøsitet.» (11).
Knausgård gir oss et rått portrett av selvskaden. Det er mange former for selvskading, fra røyking til selvmord. Når vi i psykiatrien snakker om selvskading, sikter vi som beskrevet vanligvis til den gjentatte atferden som ikke er utført i selvmorderisk hensikt (4). Dens sedvanlige former er risping, kutting eller lettere brannskader (5). Til forskjell fra fakiren, eller den unge som én gang tester ut en grense, har selvskaderen som regel begrenset kontroll over slik atferd.
«Så kom jeg på hva jeg hadde gjort, og fortvilelsen var kald og ikke til å holde ut. Hvorfor hadde jeg ikke bare sagt nei? Nei til det i meg som ville dette?
Jeg satt lenge i sengen og gråt.
(…)
En trang til mer smerte dukket opp, og jeg sa ikke nei til den til tross for det jeg nettopp hadde tenkt inne på soverommet. Smerten har med uendelighet å gjøre, det har jeg alltid tenkt, ikke den lille, korte smerten, men den smerten som dunker og kverner og holder på.
Suget etter mer, mer, mer.» (11).
Smerten er noe vi vanligvis løper fra. Når den likevel blir oppsøkt, er det fordi den kan ha noe å gi. Smertens fortrinn er at den kan skyve annet til side. Selvskaden er paradoksal i sitt vesen. Smertens paradoksale kvalitet er at den kan være smertelindrende.
«Det som i begynnelsen var klart adskilte spor av smerte, samlet seg etter hvert til én, brennende.» (11).
Selvskadingen kan ha mange motiver. Såret som blør er et konkret og fattbart faktum. Selvskaden er en definert, avgrensbar og synlig skade som kan gi uttrykk til en indre skade som er vanskeligere å definere, avgrense og å fatte. Selvskadingen sier noe om vanskeligheter med å fastholde seg selv som subjekt. Ved selvskade er strategien for å redde seg selv som subjekt nettopp å objektivisere seg selv gjennom sin kropp. Selvskaden kan som beskrevet også være et middel til å avreagere eller avlede utålelig indre uro. Eller det kan være en selvstimulering for å unnslippe følelsen av tomhet, nummenhet og av å føle seg som frakoplet (5).
«Det fantes en motstand i smerten som jeg likte, den måtte overstiges, gang etter gang, og det fantes en rytme, som etter hvert slukte meg opp.» (11).
For atter andre handler det om selvforakten og straffen. De iverksetter straffen i en dom de har felt over seg selv. Ødeleggelsen på utsiden er et forsøk på å skape en enhet mellom indre og ytre. Kanskje vi kan forstå selvskaden. Den er et symptom som sladrer om et problem. Den er også et forsøk på en løsning. Men løsningen er definitivt ikke god nok. Selvskaden kan innlemmes i det vi kaller «skambaserte syndromer» (12). Andre eksempler på slike er rusmisbruk og spiseforstyrrelser. Det er fenomener hvor skamfølelsen er en viktig del av grunnlaget for den symptomatiske atferden, og hvor atferden så fører til mer skam. Det blir mer av det samme.
«Om kvelden, etter å ha sittet og lest i noen timer, skar jeg opp ansiktet på samme måte. Jeg vet ikke helt hvorfor. Det hadde et sug i seg. Et stort sug i seg. Men jeg hadde gjort det før, og visste at skammen som kom til å følge, nesten ikke ville være til å bære. Det gjaldt å legge så mye tid som mulig mellom hendelsen og skammen. Derfor la jeg meg til å sove. Men det gikk naturligvis ikke.» (11).