«The Visible Human Project» – en annen synsvinkel på etikken

Thor Willy Ruud Hansen Om forfatteren
Artikkel

Erik Fosse har bedt Rådet for legeetikk å vurdere bruken av data fra «The Visible Human Project» i forskning ved hans avdeling (1). For dette skal han ha uforbeholden ros – det ville vært lett å vise til den store mengde litteratur som er publisert angående prosjektets etiske sider som en garanti for at den diskusjonen var tatt.

Rådet for legeetikk gir en grundig gjennomgang (2). Det mannlige legemet ble tilgjengelig for prosjektet fordi vedkommende ble henrettet, og man har tvilt på gyldigheten av samtykket. Rådet mener at verken argumentet om at leger ikke skal delta ved dødsstraff, eller usikkerheten om samtykket, er gode nok grunner til å fraråde bruk av datasettet i forskning. Jeg er uenig i dette.

Rådet peker på at dødsstraff er innført i USA på demokratisk vis, og det finnes ankemuligheter. Jeg mener at det argumentet er ubrukbart. Verken Verdens legeforening eller Den norske legeforening har vektlagt dødsstraffens juridiske forankring i sine uttalelser om legers befatning med dødsstraff. Dødsstraffen er uforenlig med legers rolle som helbredere. Mannslegemet i «The Visible Human Project» hadde ikke vært tilgjengelig uten dødsstraff. De data som kommer fra ham forutsetter dødsstraffen, og bruk av dataene bidrar til å legitimere straffemåten.

Legitimiteten av samtykket er svært tvilsomt. Det sies at straffangen ga samtykke til fengselspresten om at kroppen hans kunne brukes i forskning. Legemer som doneres «til legevitenskapen» utgjør uvurderlige verktøy i utdanningen av leger. Men det er stor forskjell på å donere kroppen sin under en konvensjonell forståelse av at man blir et anonymt objekt brukt i forskning og undervisning, og det at alle detaljer om ens kropp ligger tilgjengelig på verdensveven. Vedkommendes identitet er også fullt kjent. Et generelt samtykke til å «gi kroppen sin til vitenskapen» er etter mitt syn et helt utilstrekkelig grunnlag for å tillate slik bruk.

Det kan også stilles spørsmål om gyldigheten av samtykket for kvinnekroppen i prosjektet. Det var angivelig hennes mann som ga samtykke og ønsket at hun skulle brukes til dette. Forsiden av Tidsskriftet nr.6/2009 gjengir et delbilde av kroppen hennes. Bildet er såpass lite flatterende at jeg tror svært få middelaldrende kvinner i fullt informert frivillighet ville gå med på å bli stilt ut for hele verden på denne måten. Hvis det er riktig at samtykket kom fra hennes ektemann og ikke fra henne, spør jeg om det å gi samtykke til en såpass spesiell bruk av kroppen hennes faktisk lå innenfor det en ektefelle har rett til.

«The Visible Human Project» synes å være av stor medisinsk og vitenskapelig verdi. Det er derfor sterkt å beklage at det er grunn til å reise tvil om tillateligheten av å bruke de kroppene som faktisk er brukt. Kravet til fullt informert samtykke burde vært etterlevd med betydelig større stringens enn det som synes å ha vært tilfellet.

Anbefalte artikler