Vurdering av dagens ordning
Ett argument for å beholde dagens ordning er at den er godt etablert. Menerstatning bør forbeholdes skader av en viss størrelse og betydning, og det er viktig å begrense antall tvister om erstatning ved mindre følgeskader.
Men tvister vil det komme uansett hvordan den nedre grensen settes, og eksemplene viser etter mitt syn at det kan reises tvil om hva som kan vurderes som betydelig skade og hva som er en beskjeden. En medisinsk skade i størrelsesorden 5 – 14 % vil for de fleste ha en negativ innvirkning på livsutfoldelsen. Kombinert med at det stadig stilles større krav i samfunnet generelt og i arbeidslivet spesielt til optimal funksjon så vel fysisk som psykisk, fører dette etter min mening til at mennesker med «mindre skader» bør få erstatning, om enn lavere enn dagens gruppe I (15 – 24 %).
En menerstatningsordning for varig skade, eksempelvis ved en medisinsk invaliditet på 5 – 14 %, vil kunne praktiseres enkelt. Man kan bygge på og utvide dagens ordning etter reglene for yrkesskader. Invaliditetstabellen for yrkesskader kan fortsatt benyttes, etter en gjennomgang med nærmere fastsettelse av skader i intervallet 5 – 14 % medisinsk invaliditet. Dette vil medføre en ny mengruppe, noe som praktisk og teknisk lar seg løse.
Selv om man i dag ved fastsettelse av menerstatning gis mulighet for såkalt gruppeopprykk fra gruppe 0 (0 – 14 %) til gruppe 1 (15 – 24 %), gjøres dette sjelden. I praksis fastsettes erstatningen skjematisk. Søkes det om menerstatning ved lavere invaliditetsgrader enn 15 %, blir kravet gjerne gjenstand for tvist.
Rett til menerstatning ved 5 – 14 % medisinsk invaliditet vil gi skadelidte en rettmessig følelse av å motta en kompensasjon, selv om den er beskjeden. I oppgjøret med forsikringsselskapene vil en skadelidt som er berettiget til menerstatning også bli vurdert mer seriøst når det gjelder øvrige erstatningsposter. Menerstatningens størrelse i norsk rett er gjennomgående beskjeden.
Et eksempel: En trafikkskadet kvinne i 20-årene, 20 % varig medisinsk invalid, skadet i 2007 og med oppgjør i slutten av 2008, vil motta en menerstatning på kr 121 967, med en viss avrunding oppad. En kvinne i tilsvarende posisjon, med en varig medisinsk invaliditet på 10 %, vil ved en lovendring få rett til en menerstatning i størrelsesorden kr 60 000. Dette antar jeg at de fleste vil oppfatte som rettferdig.
En eventuell utvidelse av dagens ordning med menerstatning vil ta tid. Inntil videre bør spesialister som fastsetter grad av medisinsk invaliditet i sine spesialisterklæringer påpeke individuelle forhold som gjør at skadefølgen er særlig byrdefull. De bør også vurdere hvorvidt det foreligger grunn til gruppeopprykk til gruppe 1 og dermed rett til menerstatning.