Krig på Rikshospitalets kvinneklinikk

Per E. Børdahl Om forfatteren
Artikkel

Sæter, S.

Operatøren

Knut Hauglands egen beretning. 268 s, ill. Oslo: Cappelen Damm, 2008. Pris NOK 349

ISBN 978-82-04-15284-8

Hvorfor fascinerer den annen verdenskrig stadig? Hva er grunnen til at interessen topper seg igjen nå, mer enn 60 år etter? Historier om «krigen» vekker stor interesse av mange grunner: Ideologiske og politiske, fordi den tegnet så stor del av vår etterkrigstid, og personlige, fordi den kom til å prege mange menneskers liv.

En av de lavmælte har vært Knut Haugland (f. 1917). Tittelen på beretningen om hans innsats, Operatøren, skriker heller ikke. Han hadde passert de 90 da den ble skrevet. Haugland har ikke tidligere levert personlig bud verken på tungtvannsaksjonen, Kon-Tiki-ekspedisjonen, oppbyggingen av Norges Hjemmefrontmuseum eller Kon-Tiki-museet – men han spilte sentrale roller i alt.

På loftet til den gamle kvinneklinikken i Stensberggaten sendte Haugland radiomeldinger til London vinteren 1944. Det var daværende reservelege ved klinikken, Finn Bøe (1906 – 70), som gjorde det mulig. Den gang bodde reservelegen på klinikken for å kunne være tilgjengelig ved behov. Gunnar Sønsteby (f. 1918), som selv hadde ligget i dekning der, knyttet kontakten mellom Bøe og Haugland. Tyskerne klarte å peile senderen, og de omringet klinikken 1. april 1944. Under dramatiske omstendigheter klarte Haugland å unnslippe. Dette er en spennende historie, der ekteparet Bøe tok store sjanser. Da jeg hørte Haugland fortelle denne historien på et seminar på Kvinneklinikken sommeren 2007, sa han at én forklaring på at han klarte komme seg ut av Gestapos jernring var at han, i motsetning til tyskerne, ikke var redd. Fremstillingen sannsynliggjøres av andre beretninger om opplevelser som har krevd en nesten usannsynlig kombinasjon av psykisk og fysisk styrke.

Kon-Tiki-ferden, der Haugland var telegrafist, er en av de best dokumenterte norske ekspedisjoner, også den med sin egen dramatikk. Personlig synes jeg derfor Hauglands beretning er mest fascinerende hva gjelder oppvekst, krigen og oppbyggingen av de to museene, Norsk Hjemmefrontmuseum og Kon-Tiki-museet. Av en interessant beretning kan man alltid ønske seg mer. Jeg ville gjerne ha hørt mer om hva som drev ham og om 1950- og 60-årene og de reaksjoner som må ha være uunngåelige etter så sterke opplevelser. Dessuten: Hva er det med Rjukan? Haugland og Sønsteby gikk i samme klasse. Claus Helberg (1919 – 2003) og Jens-Anton Poulsson (f. 1918) var også derfra.

Bildematerialet er rikt, mangfoldig og bevegende. Fotografiet av tungtvannssabotører på fjelltur i 1990 er en norsk klassiker: Eldre menn, med ryggsekk, som ikke er på sin første tur i fjellet.

Denne utgivelsen ville ikke blitt til uten innsatsen fra en kollega. Professor emeritus Jacob B. Natvig (f. 1934) er leder i Stiftelsen Nasjonalt medisinsk museum og inviterte Haugland til seminaret på Kvinneklinikken i juni 2007. Det var starten på et arbeid som har resultert i denne boken. Det har både han og Haugland all ære av.

Anbefalte artikler