Gjennom mørket

Per E. Børdahl Om forfatteren
Artikkel

Enquist, PO.

Ett annat liv

530 s. Stockholm: Norstedts, 2008. Pris SEK 299

ISBN 978-91-1-301893-5

Motivet formuleres poetisk og kortfattet på baksiden av boken: «Han föds den 23 september 1934 i Hjogböle, en bondby i norra Västerbotten. Han lämnar sin by, blir författare, reser långt. Alt går så bra, sedan går det mycket illa. Den 6 februari 1990 börjar ett annat liv. Boken handlar om detta.»

Enquists bok om sitt liv frem til midten av 50-årsalderen har vakt stor oppmerksomhet i Sverige og er kommet i mange opplag. Den ble også raskt oversatt til norsk. Oppmerksomheten handler først og fremst om hvordan en av Nordens ledende forfattere havnet i en ødeleggende alkoholisme som han, nesten som ved et under, kom seg ut av. Boken er tredelt, og det er den siste delen, «In i mörkret», som omhandler disse årene. Men også den mørkeste delen inneholder den humor som gjør at man hele tiden minnes om at alt liv har et janusansikt.

I bokens første del, «Oskuld», beskriver Enquist det pietistiske miljøet som har vært en forutsetning for flere av hans bøker. Deretter kommer den delen av hans liv vi kjenner gjennom bøkene og tallrike intervjuer, «En starkt upplyst plats». Det er en suksesshistorie, men man fornemmer hele tiden fortellerens mørkere sider, også fordi vi vet de vil ta over. Da han i 1969 fikk Nordisk Råds litteraturpris, var han den yngste prisvinner til da, bare 34 år gammel. I årene som fulgte kom romansuksessene, teaterstykkene, reisene. Han var blitt en offentlig figur. Dette var de årene da alt gikk så bra.

Så kom årene da det gikk «mycket illa». Det dramatiske er alkoholismen, erkjennelsen av at han med alkohol i blodet ikke kunne skrive noe som holdt. Den spiralaktige veien nedover. Men det som gjør mest inntrykk på denne leseren er behandlingsforsøkene, beretningene fra Stockholm og Island og muligens flere steder. Det ligger hen i alkoholtåken. Han rømmer og rømmer. Og som leser er det ikke vanskelig å forstå hvorfor, selv om det fører ham lenger ut og ned. Som ved et religiøst under begynner hans nye liv 6. februar 1990; han vil noe annet med sitt liv enn å gå under. Enquist gir ingen sikker forklaring på hvorfor dette vendepunktet kom. Måneden før hadde alt vært verre enn noensinne.

Høsten 1991 kom Kapten Nemos bibliotek (1). Han kunne skrive igjen, men trodde dette skulle bli den siste romanen han skrev. Så feil kan man ta. Det var som om slusene ble åpnet, og i årene som fulgte kom den ene romanen etter den andre, bl.a. den monumentale Lewis resa (2) om pinsebevegelsen i Sverige. Gud har sjelden vært langt borte i hans romaner, eller rettere, de gudfryktige har vært til stede omtrent hele tiden. Denne skrivebølgen har nå sist gitt oss beretningen om ham selv, en memoarbok i romans form. Det er et memoarverk og samtidig skjønnlitteratur, noe som ble bekreftet ved at den svenske forleggerforeningen ga ham Augustprisen i 2008 for årets svenske skjønnlitterære bok.

Det er i boken hele tiden en distanse. Enquist omtaler seg selv i tredjeperson, som «han». Boken blir fremragende ikke bare i kraft av hva han forteller – like stort inntrykk gjør det han ikke forteller. Den handler om et liv der mye går galt. Men også om et liv der mye lykkes. Og om at det igjen kan gå bra etter at alt har syntes håpløst. I det ligger det grunn til optimisme for oss alle.

Anbefalte artikler