Et uvær av en roman

Per E. Børdahl Om forfatteren
Artikkel

Grossman, V.

Liv og skjebne

891 s. Oslo: Historie & Kultur, 2008. Pris NOK 390

ISBN 978-82-92870-08-2

Da Aleksandr Solsjenitsyn (1918 –  2008) døde i august, ble han av en nær enstemmig presse hedret som den største prosaforfatter i sovjetepoken. Det er mulig at han pga. samtidens oppmerksomhet var den viktigste, men etter Sovjetunionens fall er den ene forfatteren etter den andre kommet til overflaten med manus de ikke fikk utgitt, i hvert fall ikke i Sovjet. Det begynte etter Stalins død i 1953, og under den nye kuldeperioden i Bresjnev-tiden dukket noen av disse tekstene opp i manuser som sirkulerte ulovlig. Sammenlikninger og diskusjoner om hvem som er størst er en risikosport og svaret sjelden entydig, men Mikhail Bulgakov (1891 – 1940), Andrej Platonov (1899 – 1951) og Varlam Sjalamov (1907 – 82) kunne være like gode bud. Det er bare den første av disse som er bredt oversatt til norsk, den siste ikke i det hele tatt. Det er derfor en stor begivenhet når vi i løpet av et par år får presentert ytterligere en, Vasilij Grossman (1905 – 64). I 2006 kom Krigens øyenvitne. Nå foreligger Liv og skjebne, utropt til Stalin-epokens største roman. Begge utgivelser kommer forbløffende kort tid etter at de engelske oversettelser kom.

Grossman skiller seg fra de andre ved at han var en typisk sovjetforfatter, hvis litterære innsats i 1930-årene gled glatt inn i tidens offisielle stil. Som stjernereporter reiste han med myndighetenes velsignelse sammen med Den røde armé, og han fulgte noen av verdenskrigens avgjørende militære slag på nær hold: Leningrad, Stalingrad, Kursk.

Grossman avsluttet arbeidet med Liv og skjebne i 1960, men det var utenkelig å få den utgitt i hjemlandet. En kopi fant veien til Vesten og ble utgitt ikke-komplett på russisk i Sveits i 1980. Først i 2005 forelå den i en fullstendig versjon på engelsk, og altså nå på norsk.

Liv og skjebne er en stort anlagt episk fortelling om det russerne kaller «den store fedrelandskrigen». Men den er langt fra den glansbildefremstilling av store militære og tapre fotsoldater som lenge, meget lenge, preget offisiell sovjetisk historieskrivning, russisk litteratur og russiske filmer. Lerretet er spent ut bredt, den nyttige navnelisten bakerst i boken med mer enn 260 navn, virkelige og litterære, forteller om en ambisjon som minner om Lev Tolstojs (1828 – 1910) i Krig og fred (1869) fra napoleonskrigene. Fremstillingen er også av mange anmeldere sammenliknet med Tolstojs. Den klarer seg godt uten. Dette er en av de mest rystende skildringer av det ufattelige drama den annen verdenskrig utgjorde i Sovjet jeg kan huske å ha lest, ja kanskje om krig i dette format i det hele. I likhet med Tolstoj klarer Grossman å la de mange mennesker beholde sin autentisitet gjennom hele fortellingen. Det er imponerende.

Tiden var skrekkelig, men det er mer enn tankevekkende at den russiske litteratur som ikke ble utgitt, beholdt nerven fra de store 1800-tallsromanene. Anbefales på det varmeste, etter det kan man ta fatt på Krigens øyenvitne.

Vi er godt tjent med Steinar Gils oversettelse fra russisk. Det er vi også med selve utgaven. Det er en kunst å fremstille en bok på nær 900 sider som ligger så godt i hånden og har så tydelig trykk og gode marger at den kan leses, om ikke på sengen, så på fly, tog og buss.

Anbefalte artikler