Om å være arbeidende pensjonist i sykehjem

Jon Lamvik Om forfatteren
Artikkel

I Tidsskriftet nr. 23/2008 ga Torunn Janbu en oppsummering av Legeforeningens syn på legedekning og legekompetanse i sykehjem (1). Hun foreslo et formalisert kompetanseområde for alders- og sykehjemsmedisin bygd på spesialitetene allmennmedisin, geriatri og indremedisin. Jeg støtter dette forslaget og vil i denne forbindelse gjerne fremheve indremedisinerens forutsetninger for å gå inn i arbeid som tilsynslege ved sykehjem.

Sykehjemsmedisinen blir i dag antakelig i det alt overveiende ivaretatt av allmennmedisinere. Allmennmedisinere har god erfaring i å vurdere og behandle eldre menneskers plager, men deres største problem er tid og kapasitet. Den generelle indremedisinen dreier seg også i stor grad om eldre pasienter. Sykdomsspektret hos de eldre er bredt. Det blir derved en dyd av nødvendighet å være bredt orientert om sykdommer i de fleste organer. Allmennmedisineren har formodentlig bedre erfaring med psykosomatiske tilstander og demens, men ellers kan nok de faglige forutsetninger for å gå inn i arbeid i et sykehjem være nokså ekvivalente.

To forhold gjør at den pensjonerte indremedisiner kan være vel så egnet som allmennmedisineren, nemlig tid til disposisjon og krav om kontinuitet i arbeidet. En pensjonert indremedisiner kan uten store problemer justere sitt program slik at man oppnår kontinuitet og dermed sikrere service.

Min egen erfaring er begrenset til min egen person, men kan likevel kanskje være av interesse. Etter knapt 30 år som overlege i hematologi ved Regionsykehuset i Trondheim/St. Olavs hospital ble jeg pensjonist ved fylte 68 år. Jeg arbeidet så en dag i uken i fem år ved Hematologisk poliklinikk og har deretter i snart sju år vært tilsynslege ved en avdeling ved Nidarvoll sykehjem, hver onsdag og med øvrig telefonisk kontakt ved behov. Sykehjemsarbeidet har vært både til glede og stimulans. Sykdomsspektret er klart mindre preget av akuttmedisin enn i sykehuset, men alle organsystemer er representert, selvsagt mer preget av sviktende hjernefunksjon enn i sykehuset. Utfordringene er fortsatt mange både overfor pasienter og pårørende.

Jeg tror at følgende premisser må ligge til grunn for en pensjonists engasjement som sykehjemslege. For det første må man like gamle mennesker. For det andre må man ha god tid. For det tredje bør man ha god kontakt med rådgivere ved sykehusets poliklinikker, både innen somatikk, geriatri og psykiatri. Med kjennskap til eget sykehus er dette knapt noe problem.

En spesiell tilfredsstillelse er det å få være i arbeid i et miljø med gode helsearbeidere som behandler en pensjonist med velvilje og respekt, slik som regelen også er i sykehusets avdelinger. Min oppfordring til kommende indremedisinske pensjonister er å ta kontakt med kommunens sykehjemsadministrasjon for å skaffe seg interessant videre arbeid.

Anbefalte artikler