HLR minus-vedtak i en slagenhet

Jon Henrik Laake Om forfatteren
Artikkel

Mjåset og medarbeidere redegjør i Tidsskriftet nr. 24/2008 med forbilledlig åpenhet for erfaringer gjort før og etter HLR minus-vedtak i en slagenhet (1). De fant bl.a. at et slikt vedtak for noen pasienter medførte andre behandlingsbegrensninger som synes å ha hatt alvorlige konsekvenser for muligheten til å overleve sykehusoppholdet (ikke-justert relativ risiko for død i sykehus = 1,88; NNH = 3,4). Uten mer detaljerte opplysninger om sykelighet og livskvalitet er det vanskelig å si om dette var et foretrukket resultat, men det illustrerer godt at vedtak om HLR minus på bakgrunn av en prognostisk vurdering lett gjør denne til en selvoppfyllende profeti. Hos pasienter som fikk optimal behandling på tross av HLR minus-vedtak, var sykehus- og 30-dagersdødeligheten henholdsvis 33 % og 58 %. Dersom HLR minus-vedtaket var basert på en vurdering av pasientens livsprognose, indikerer dette temmelig dårlig treffsikkerhet. Annerledes blir det selvsagt om en vurdering av livskvaliteten har vært avgjørende for vedtaket.

Fordi vedtak om HLR minus handler om begrensninger i livreddende tiltak ved akutt innsykning mens pasienten er innlagt, kan man imidlertid vende på denne problemstillingen. Både for slagpasienter som trenger intensivbehandling med respirator og for pasienter som får hjertestans i sykehuset er prognosen alvorlig. Kombinasjonen er enda verre, med en dødelighet på mellom 90 % og 100 % (2 – 4). Vi vet også at risikoen for kardiale katastrofer er kraftig økt i tiden umiddelbart etter et hjerneslag (5). Disse funn, og Mjåset og medarbeideres erfaringer, tilsier etter mitt skjønn at god monitorering og optimal medisinsk behandling er obligat hos alle slagpasienter, men også at man utviser stor tilbakeholdenhet med å iverksette heroiske tiltak om pasienten på tross av god behandling utvikler alvorlig respirasjonssvikt eller får hjertestans.

Anbefalte artikler