Vanskelige samtaler med barn

Jannike Engelstad Snoek Om forfatteren
Artikkel

Raundalen, M

Schultz, J-H.

Kan vi snakke med barn om alt?

143 s, ill. Oslo: Pedagogisk forum, 2008. Pris NOK 240

ISBN 978-82-7391-149-0

Denne boken om samtaler med barn om de vanskeligste hendelser i livet som krig, katastrofer, sorg og tap henvender seg til «alle barnevennlige og barnefaglige: førskolelærere, lærere, helsesøstre, barnevernet, foreldre, besteforeldre, onkler, tanter og alle de andre som har tid til å snakke med barn». Den er et resultat av et samarbeid med Barne- og familiedepartementet om veiledning til foreldre og fagfolk, utgitt med støtte fra nettverket Skal-skal ikke.

Boken består av i alt ni kapitler, der allerede tittelen i første kapittel slår an grunntonen: Respekt for barnets forstand. Kapitlene kan leses hver for seg og i tilfeldig rekkefølge, og kapittelskillene markeres med bilder av tenksomme barn, noe som gir boken et tiltalende preg. Det er en liten, men ikke lettlest bok. Viktigst er likevel det gjennomgående budskapet: Barn tenker, barn oppfatter og barn trenger at voksne gir dem et verktøy til å forstå og få sammenheng i det de erfarer. Samtalen er et slikt verktøy, men den må legges på et nivå som er tilpasset barnets alderstrinn. Barn blir redde når de ikke forstår, og forfatterne avslutter med følgende kommentar: «Det er ikke skadelig for barn å snakke, og det er ikke galt av oss å lytte.»

Forfatterne er seg bevisst at de er kjente fagpersoner som brukes mye som rådgivere ved kriser og katastrofer, og de deler raust av sine erfaringer. Boken oppfyller sin intensjon med klare oppskrifter og veiledning, selv om det for denne leser blir i overkant mye «vi var der og vi gjorde slik».

I en hverdag der mediene eksponerer familietragedier og bringer ulykker og katastrofer inn i hvert hjem, er det viktig at både familie, venner og fagpersoner tør å snakke med barn om vanskelige temaer. Etterspørselen etter veiledning er stor. Likevel er det et spørsmål om ikke denne boken favner for vidt. Det legges så stor vekt på samtaler og opplegg på skoler og i barnehager at man lett kan få følelsen av at det er fagpersoner som tar seg av de viktige samtalene med barnet. Foreldreperspektivet blir utydelig, og det er neppe forfatternes hensikt. Hvordan man vinkler samtaler i barnegrupper og hvordan man møter barnets tydelige og utydelige spørsmål hjemme, er to ulike ting. Å møte barn i sorg og krise er så viktig at man med fordel kunne delt målgruppen i to og laget en egen veileder for foreldre/foresatte/nær familie.

Anbefalte artikler