Liv og død i hospice

Peter F. Hjort Om forfatteren

Richardson, A.

Life in a hospice

Reflections on caring for the dying. Oxon: Radcliffe, 2007. Pris GBP 20

ISBN 978-1-84619-243-2

Hospits betyr herberge, men «hospice» ble et eget begrep da Cicely Saunders (1918 – 2005) startet St. Christopher’s Hospice i London i 1967. Målet var å endre dødspleien («care of the dying») til god omsorg ved livets slutt. Før var døden gjemt bort på sykehusene, smertefull og ensom. Nå skulle den preges av «freedom from pain, dignity, peace and calm at the end of life». Omsorgen skulle omfatte de pårørende, som skulle leve med minnene resten av sine liv.

Jeg fikk være med på et besøk til St. Christopher’s Hospice i 1974, og jeg glemmer det aldri. Cicely Saunders skapte et helt nytt begrep som har spredt seg til mange land, og det er nå omkring 250 tilsvarende institusjoner i Storbritannia. Hun skrev lærebøker og ble adlet for sin innsats (dame Cicely Saunders).

Her handler det om livet og døden i to utvalgte hospice i England. Ann Richardson er forsker, forfatter og redaktør. Hun har alliert seg med to profesjonelle intervjuere som har snakket med 31 utvalgte ledere, pleiere, leger, representanter for rengjørings- og kjøkkenpersonell og frivillige. Formålet var å beskrive livet og arbeidsdagene: Hvordan det var og hvordan det virket på pasientene, pårørende og alle som arbeidet der. Intervjuene ble tatt opp på bånd og skrevet ut ord for ord.

Etter en kort innledning om hospicebevegelsen er materialet delt i fire deler: Beskrivelse av praksis, utfordringer og løsninger, motivasjon og belønning og til slutt refleksjoner. Hver del inneholder korte kapitler og underkapitler, noe som gjør det lett å følge resonnementene. Teksten er i det alt vesentlige ordrette sitater fra intervjuene med korte innledninger, ofte bare én enkelt setning. Inndelingen av stoffet er logisk og teksten lettlest, men samtidig tankevekkende. Den kombinerer hele tiden fakta og refleksjoner. Ett eksempel er eutanasi, som alle er «very against».

Ett stort og sammensatt tema er: Hva trekker ansatte og frivillige til hospicearbeidet, hvorfor blir de, og hva er de personlige utfordringene og belønningene? Mange er personlig troende, og jeg spurte Cicely Saunders om det var en betingelse. «No,» svarte hun, «but it so happens that most of us are.»

En mangel, i mine øyne, er at det ikke finnes statistikk – verken om pasienter, ansatte eller frivillige. Jeg får et klart inntrykk av at de fleste pasientene har kreft, og det er lite om alle de gamle som ikke dør av kreft. Men jeg er ikke i tvil om at hospicefilosofien kan være en modell for all omsorg ved livets slutt.

Jeg tror at alle leger og sykepleiere som arbeider med dem som nærmer seg slutten på livet, vil ha stor nytte av denne utgivelsen. De vil finne råd, støtte og inspirasjon til denne viktige og vanskelige oppgaven.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler