Fysisk aktivitet og type 2-diabetes – hva skjer på cellenivå?

Anne Karen Jenum Om forfatteren
Artikkel

Hawley, JA

Zierath, JR.

Physical activity and type 2 diabetes

Therapeutic effects and mechanisms of action. 219 s, tab, ill. Leeds: Human Kinetics, 2008. Pris GBP 44

ISBN 978-0-7360-6479-8

Ifølge redaktørene får man her oppdatert kunnskap om noen av mekanismene for hvordan fysisk inaktivitet bidrar til insulinresistens. Det er bidrag fra ledende forskere innen feltet. Man henvender seg til studenter og forskere innenfor basalfag og farmakologi så vel som til klinikere. Målet er at kunnskap fra biomedisinsk forskning – i samspill med tiltak fra offentlige myndigheter – kan bidra til nye behandlingsmetoder for å begrense følgene av den globale epidemien av insulinresistens.

Det er fire deler.

Del 1 inneholder to kapitler om årsakene til insulinresistens og type 2-diabetes og om forekomst og konsekvenser av diabetesepidemien. En offensiv holdning til «krigen» mot type 2-diabetes gjennom primærprevensjon basert på treningsbiologi kommer tydelig frem.

I del 2 går man rett ned på celle- og molekylnivå og oppsummerer kunnskap om sammenhengen mellom metaboliske defekter og insulinresistens. I fem kapitler omtales fettsyreopptak og insulinresistens, lipidmetabolismen og konsekvenser for insulinsignaleringen, redusert metabolsk fleksibilitet ved insulinresistens i skjelettmuskulatur, sammenhengen mellom overordnet regulering av næringsinntak og fedme og diabetesrisiko og til slutt inflammasjonsindusert insulinresistens ved fedme.

Del 3 omhandler i fem kapitler forebygging av type 2-diabetes gjennom trening. Fortsatt er utgangspunktet det som skjer i cellene, som påvirkning av transkripsjonsfaktorer og mitokondrienes oksidative kapasitet, effekt av trening/fysisk aktivitet versus kalorirestriksjon, effekter av trening på kort og lang sikt og av styrketrening spesielt.

Også i del 4 legges det ifølge overskriften vekt på forebygging av type 2-diabetes, men omtalen begrenses i de tre kapitlene til nye molekylære angrepspunkter for behandling.

Alt dette forutsetter god kjennskap til biokjemiske prosesser på cellenivå, til signalveier og enzymer og transkripsjonsfaktorer. En rekke forkortelser blir brukt – uten at det alltid er enkelt å finne ut hva disse står for. Figurene er i svart-hvitt, og både disse og tabellene er ofte overlesset med informasjon. I kapittel 4 er det ikke samsvar mellom tabelltekst og figur 4.1 og 4.2. I de innledende kapitlene er det brukt litt gamle referanser om global diabetesforekomst.

Selv om mange av forfatterne har en stor vitenskapelig produksjon og formidler interessant kunnskap, savner jeg en mer helhetlig presentasjon av type 2-diabetes og hvordan sykdommen kan forebygges. Betacellenes betydning for type 2-diabetes omtales lite. Og selv om kunnskap fra basalmedisinsk forskning utvilsomt er viktig for å forstå hvordan sykdom oppstår og for eventuelt å finne nye terapeutiske muligheter for behandling, vil diabetes- og inaktivitetsepidemien også kreve kunnskap om samfunnsmessige strategier. Tittel og undertittel gjorde at jeg trodde jeg hadde nødvendige forutsetninger for å skrive denne anmeldelsen, men mye var for vanskelig for meg. Physical activity and type 2 diabetes har trolig liten relevans for klinikere uten god basalmedisinsk kunnskap og for myndighetene som skal utvikle og iverksette tiltak på befolkningsnivå for å begrense diabetesepidemien. Tittelen kan dermed være delvis villedende.

Anbefalte artikler