En usedvanlig historie

Anne Kveim Lie Om forfatteren
Artikkel

Waller, J.

A time to dance, a time to die

The extraordinary story of the dancing plague of 1518. 267 s, ill. Cambridge: Icon Books, 2008. Pris GBP 13

ISBN 978-184831021-6

En het midtsommerdag i juli 1518 gikk fru Troffea plutselig ut av huset sitt i Strasbourg og begynte å danse. Uten musikkakkompagnement. Til stigende irritasjon fra sin mann fortsatte hun å danse, stadig mer intenst. Sent om kvelden falt hun om, fullstendig utmattet, badet i svette, og sovnet. Hun ble hentet med makt og fraktet til en helligdom dedikert til sankt Vitus oppe i fjellene. Det var imidlertid bare begynnelsen; snart hadde dansen spredt seg med epidemisk kraft. Innen en måned var det kanskje så mange som 400 dansere som holdt det gående dag og natt, inntil de falt bevisstløse om. Noen døde. Legene som ble konsultert, mente det skyldtes urent blod. Derfor anbefalte de at man skulle la dem danse så de urene elementene kunne komme ut med svetten. De dansende ble samlet på byens utendørs arenaer, og musikk ble spilt for dem for å intensivere tempoet og slik øke utsondringen. Da dette ikke virket, begynte man å transportere de syke til helligdommen viet sankt Vitus, der de bl.a. ble utstyrt med små kors og røde sko. To måneder senere falt byen atter til ro.

I den foreliggende boken beskrives dette bisarre drama med usedvanlig narrativ nerve. John Waller er historiker ved Michigan State University og har skrevet svært underholdende om et sært tema i vår medisinske historie. Mange har tidligere forklart dette merkelige fenomenet kjemisk eller biologisk. De fleste har ment det var en form for ergotisme. Mot dette hevder Waller at ergotisme fører til kramper og villfarelser, ikke rytmiske bevegelser som i dans. Hans alternative forklaring er en stadig stigende fysisk og emosjonell nød i byen.

I en verden der alt som skjedde hadde betydning i den større sammenheng, ble alvorlige hendelser tolket som advarsler fra Gud. Og innbyggerne i Strasbourg hadde nok av slike å ta til inntekt for en økende bekymring: En rekke dårlige innhøstninger, tørkeperioder fulgt av styrtregn kulminerte i eskalerende kornpriser og hungersnød i 1517. Tusenvis døde av underernæring og ledsagende sykdommer. I tillegg kom angrep av pest og en ny og skremmende venerisk sykdom («den franske syke»), som hadde kommet til Strasbourg i 1495 og fortsatte å gi synlige skader på borgerne i byen. I en tid da menneskene mer enn noensinne trengte åndelig veiledning, var innbyggernes tillit til kirken lik null. Kirkens menn var moralsk forkvaklet, utbyttet sine medmennesker økonomisk og fråtset i en tid da alt var mangelvare.

Wallers endelige argument er at danseepidemien egentlig var en spontan kollektiv transe som uttrykk for psykisk desintegrasjon på bakgrunn av intens emosjonell og fysisk belastning. Poenget hans er at kulturelle konvensjoner bestemmer hva slags uttrykk patologisk angst får.

Jeg har ikke fagkunnskap nok til å evaluere forfatterens argumenter om at dette var en konversjonsnevrose – og tviler vel egentlig på om han har det heller. Waller har skrevet en velskrevet og interessant bok, men dette er den klart svakeste delen av den, og med dårligst empirisk grunnlag. Hadde han nøyd seg med å konstatere visse likheter med den moderne club-kulturen, hadde den stått seg bedre som historisk undersøkelse.

Anbefalte artikler