Fra smittevern til sykehushygiene

Anne Kveim Lie Om forfatteren
Artikkel

Antibiotikaresistens var i begynnelsen først og fremst knyttet til sykehusinfeksjoner. Et av de første planmessige tiltak man igangsatte fra myndighetenes side for å bekjempe resistensproblemene, var etableringen av et systematisk smittevern i form av sykehushygiene. Dette fant sted i 1960- og 70-årene. Det nye faget sykehushygiene skulle systematisere alle ledd av smittevernarbeidet i et vitenskapelig grunnlag. Fra 1985 fikk man på plass et ettårig utdanningsprogram for hygienesykepleiere i Norge. Men de hadde vært aktive lenge før det. Den første hygienesykepleier ble ansatt ved Sentralsykehuset i Akershus i 1969, og kort tid etter ble det ansatt en ved Aker sykehus. Nedenfor oppsummerer hygienesykepleieren i Akershus, Reidun Muhrman, sine erfaringer etter et års arbeid (Tidsskr Nor Lægeforen 1972; 92: 115 – 6).

Hygienesykepleie – erfaringer fra et nytt arbeidsfelt

Det er mange saker som er blitt behandlet i den tiden som er gått. Da jeg begynte, ble jeg ganske raskt klar over at dersom jeg presenterte «det ideelle krav» ja – da ville hele mitt arbeid snart gå i stå. Tanken bak hele opplegget har vært at ingen kjede er sterkere enn det svakeste ledd. Oppgaven har derfor vært å kartlegge leddenes styrke og skifte ut de svakeste. Det er ofte bare små endringer som skal til for å gjøre en prosess mindre risikofylt. Men før endringene skjer, må man kjenne prosessene. Jeg har fulgt mat-, senge-, tøy- og søppeltransportene, alle desinfeksjons- og steriliseringsprosessene er blitt kartlagt, renholdet ved avdelingene er blitt fulgt osv.

Først etter slike undersøkelser har jeg gått i gang med å utarbeide retningslinjer, og forsøkt å gjøre disse ens over hele sykehuset. Det er eiendommelig hvor forskjellig prosedyrene kan være selv innenfor ett og samme sykehus. Ved Sentralsykehuset var det f.eks. i bruk 21 forskjellige desinfeksjonsmidler i til dels forskjellige konsentrasjoner. Etter saneringen står det 4 midler tilbake, og ved hjelp av disse kan vi dekke – på en like god eller bedre måte enn tidligere – alle de desinfeksjonsproblem som foreligger ved sykehuset. Det sier seg selv at i et slikt nybrottsarbeid som hygienesykepleien er her hjemme, er det nødvendig med impulser utenfra. Jeg har, takket være velvilje fra fylkets side, fått anledning til å reise i våre naboland for å studere forholdene der, og dette har gitt meg mange verdifulle tips for opplegget ved vårt eget sykehus. Mitt håp for fremtiden er at det blir flere hygienesykepleiere her hjemme, slik at vi blir i stand til å skape et miljø for utveksling av faglig informasjon. Ved alle våre sykehus synes det å være tallrike svake hygieniske ledd som trenger utskifting.

Anbefalte artikler