Nekrologer
Jeg tror at en av forklaringene på at en del av biografiene er blitt så tamme, henger sammen med den måten norske nekrologer skrives på i dag. Sjelden sitter flosklene så løst som når minneord over en venn eller kollega skal nedtegnes. Målet må jo være å tegne et bilde som gjør at de av leserne som kjente vedkommende, nikker og sier «akkurat slik var hun», og at de som ikke kjente vedkommende, får et innblikk i et liv som var (6) . I stedet henger man fast i en slags hagiografisk ærbødighet og forsiktighet. Brandts eksempel ovenfor tyder på at det ikke alltid har vært slik, og at det er mulig å gjøre noe med det. Derfor er det nedslående at Norsk biografisk leksikon ikke går foran, også med tanke på utviklingen av biografisjangeren her til lands de siste årene. Vi har mye å lære av engelske nekrologer, som utgjør en sjanger som er nokså ukjent i Norge, men som britiske aviser med The Times og The Daily Telegraph i spissen har utviklet til det helt store, artikler av ofte høy litterær kvalitet – små, informative essays med anekdoter og karakterskisser som gjør minneordene til små stilistiske perler (7) .
Bildet er imidlertid langt fra helsvart. Også i Norsk biografisk leksikon finnes mange gode tilløp. Et eksempel er Øivind Larsens omtale av anatomiprofessor Johan Torgersen (1906 – 78): «Enkelte av Torgersens bøker kan være tunge å lese. Sannsynligvis henger dette sammen med hans umåtelige assosiasjonsbredde, som for øvrig også preget hans forelesninger. Å lære anatomi består i mye pugg av detaljer om hvor og hvordan strukturene i kroppen er og forholder seg til hverandre. Studentene i studiets begynnelse kunne være på fortvilelsens rand når forelesningene som skulle bringe orden, snarere gjorde det motsatte. Men når studentene kom tilbake i eksamenssemesteret og behersket stoffet ganske bra før de fulgte Torgersens forelesningsserie, ble timene ofte rene festforestillinger. Nå skjønte de hvorfor strukturene er som de er, gjennom en fremstilling krydret med assosiasjoner fra utviklingslære og dyrenes anatomi.»
Johan Torgersen (1906 – 78) var mangeårig bestyrer av De schreinerske samlinger ved Anatomisk institutt i Oslo. Foto Kunnskapsforlaget
Lars Walløe går heller ikke for langt i sin karakteristikk av farmakologen og nazisten Klaus Hansen (1895 – 1971): «Av sine motstandere under krigen ble Klaus Hansen beskrevet som selvsikker, bombastisk og teatralsk, men deler av denne karakteristikken passer kanskje også på hans viktigste motstandere innenfor det medisinske fakultetet før og under krigen, anatomen Kristian Emil Schreiner og dekanus Georg Monrad-Krohn.»
Professor Klaus Hansen (1895 – 1971) gjør i stand tungtvann som han drakk i sitt laboratorium 27.1. 1935. Foto TopFoto/SCANPIX