Kraftsentrum for norsk krisepsykologi i 20 år

Øivind Ekeberg Om forfatteren

Dyregrov, K

Dyregrov, A

Krisepsykologi i praksis

237 s. Bergen: Fagbokforlaget, 2008. Pris NOK 386

ISBN 978-82-450-0743-5

Dette er en bok som først og fremst dreier seg om historien til Senter for krisepsykologi i Bergen og senterets fremtid.

 Innholdet består av et forord, 13 kapitler av 11 forskjellige forfattere, en omtale av disse og et stikkordsregister. Forfatterne arbeider eller har arbeidet ved Senter for krisepsykologi i Bergen. Boken utgis i anledning av at senteret har vært i virksomhet i 20 år. I forordet gir Atle Dyregrov en grundig redegjørelse for hvordan senteret har utviklet seg til å bli et kraftsentrum for norsk krisepsykologi, og det omfattende arbeid som er nedlagt. Senteret har vært i aktivitet ved tallrike katastrofer både i Norge og i andre land, blant annet i samarbeid med Unicef, Røde Kors og Verdensbanken.

De siste 30 årene har det blitt en større forståelse av de psykiske helseproblemer som følger av katastrofer, og det er bygd opp en omfattende beredskap i landet. Senter for krisepsykologi har gjort en stor innsats i denne sammenhengen.

Kapitlene omhandler blant annet fremgangsmåten ved å gi dødsbudskap, å miste barn, kollegastøtte, organisering og ledelse, barn som lever med vold i familien, støtte ved presymptomatisk testing for genetiske sykdommer og hvordan det påvirker hjelpere å arbeide med kriser og katastrofer. Et av de mest interessante kapitlene er om hjernen, integrering og traumebehandling ved Arne-Roar Blindheim. Han gir en oversiktlig og god beskrivelse av hjernens sentrale strukturer, hvordan disse påvirkes ved traumer og hvorfor det er nødvendig å arbeide både med emosjonelle, kognitive og motoriske faktorer for å gi god traumebehandling.

På flere områder er stoffet sentrert om virksomheten og erfaringene ved senteret. Dette er så vidt uttalt at det kunne vært reflektert i en undertittel. Mange tunge fagfolk, både nasjonalt og internasjonalt er det ikke referert til. Noen av kapitlene er til dels skrevet i jegform, med for mange personlige betraktninger. Noen kapitler har få eller ingen referanser, andre har overvekt av referanser til egne studier.

Boken er aktuell for fagfolk som mobiliseres ved kriser og katastrofer, men den kan også være aktuell for menigmann. Det savnes tallmaterialer og systematikk som ville vært nødvendig for å synliggjøre forskningsfronten på et viktig område. Til tross for ovennevnte innvendinger anbefales den til alle som er interessert i krisepsykologiens vekst og virke i Norge.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler