Den moderne pasienten

Magne Nylenna Om forfatteren

Tjora, A

Den moderne pasienten

254 s, ill. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2008. Pris NOK 345

ISBN 978-82-05-38097-4

Tidene endres, samfunnet endres og helsevesenet endres. Da er det ikke overraskende at også pasientene endrer seg. Under tittelen Den moderne pasient er det nettopp kunnskap om denne endringen leserne venter seg.

I de 13 kapitlene finnes det flere gode beskrivelser av hva som skiller den moderne pasienten fra tidligere tiders pasienter, men de fleste forfatterne hviler trygt på Talcott Parsons’ (1902 – 79) mer enn 50 år gamle definisjon av pasientrollen. Trude Gjernes & Per Måseide er i så måte et unntak i sin problematisering av den tradisjonelle pasientrollen, de understreker at rollen er blitt «mer flertydig og uklar».

De 15 forfatterne har valgt så ulike fremstillingsmåter at utgivelsen lider under for stor stilistisk variasjon. De beste kapitlene (som Olaug Lians og Dag Albums) bygger dessuten på bøker som fortjener å bli lest i sin helhet, selv om Albums bok nå er 12 år gammel. Slik sett er det ikke enkelt å gi denne artikkelsamlingen en helhetlig vurdering.

De to viktigste nye trekk som presenteres, er pasienten som kunde og konsument og den kunnskapsrike og ressurssterke pasienten. Frode Heldal betegner den siste pasientkategorien som «nettverkspasienten», en betegnelse som ikke er intuitivt forståelig. Mange av forfatterne beskriver sider ved pasientene og pasientrollen som kan være interessante nok, men som ikke belyser den moderne pasienten, i hvert fall ikke i forhold til den «umoderne». Et aspekt ved den moderne pasient som til gjengjeld er fraværende i boken, er konsekvensene av globalisering og det som kalles «medisinsk turisme», nemlig at kunderollen og kunnskap kombinert med god økonomi og/eller forsikringsordninger fører til at noen krysser mange landegrenser for å få den behandlingen de ønsker seg.

Medisinsk sosiologi er spennende, men den såkalt konstruksjonistiske forståelsen av medisinsk kunnskap er ikke alltid like enkel å gripe – i hvert fall ikke når den kombineres med overforenklende analyser som at «den kvinnedominerte lidelsen fibromyalgi først ble akseptert som en legitim medisinsk diagnose etter at den tidligere skiløperen Oddvar Brå fikk sykdommen» (s. 16).

Det mest interessante er redaktør Aksel Tjoras oppsummering av at det er «stabiliteten i relasjonen pasient–behandler som er det mest slående funnet når vi mer helhetlig betrakter forskningen som presenteres i denne boken» (s. 29). Kanskje er de viktigste elementene i pasientrollen likevel tidløse og mindre påvirket av både samfunnet og medisinen enn vi liker å tro?

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler