Ung i Afrika

Johanne Sundby Om forfatteren
Artikkel

Klepp, K-I

Flisher, AJ

Kaaya, SF

Promoting adolescent sexual and reproductive health in East & Southern Africa

344 s, tab, ill. Uppsala: Nordiska Afrikainstitutet, 2008. Pris SEK 320

ISBN 978-91-7106-599-5

Da jeg fikk denne boken til anmeldelse, hadde jeg besøk av en ugandisk professor i medisinsk sosiologi i anledning en disputas. Han hadde ikke sett den eller hørt om den, men ble meget interessert. Så mitt første eksemplar reiste til Uganda før jeg hadde rukket å åpne det. Det er i grunnen typisk, de som virkelig trenger stoff som dette, har vanskeligheter med å få tak i det.

Dette er en nødvendig utgivelse. Aidsepidemien i Afrika rammer flere og flere unge og flere og flere fattige. Kampen mot hiv/aids er styrt av folkehelsemål, men også av ideologi. Selv om det er bred enighet om at unge mennesker må få opplæring i hvordan de kan unngå å bli smittet, er det ikke enighet om hva som virker og hvordan kunnskap og atferdsendring best fremmes. Her er det noen svar. De fleste bidragsyterne – unntatt én, tror jeg – er ikke medisinere, men samfunnsvitere av ulike slag. Det viktigste budskapet er at arbeidet mot hivsmitte hos unge er et komplekst fenomen der det trengs en bred, mangefasettert tilnærming. Her er det ingen magiske løsninger og enkle intervensjoner.

Utgivelsen har vel et par svakheter i forhold til tittelen. Det ene er at helsetjenester for ungdom er nokså dårlig dekket, med ett unntak, og det andre er at integreringen av ulike elementer av reproduktiv og seksuell helse kunne vært gjort bedre. Det merkes at redigeringen har vært gjort av folk som jobber mest med hivepidemien. Den er jo den viktigste trusselen mot unge menneskers helse i det sørlige Afrika, så det betyr ikke så mye. Men reproduktiv helse er mye mer. Heldigvis er det kapitler om abort og om seksuell debut.

Styrken er at det som presenteres, er kunnskaps- og feltbasert, at de som skriver om de forskjellige temaene, vet veldig mye om dem, at det er et godt teoretisk fundament for de fleste temaene, og at det er grundig. Noen ganger kanskje for langt og grundig for målrettede, handlingsorienterte medisinere?

Kapitlet om kollegaveiledning (peer education) er nyttig og viktig, fordi dette er en strategi mange tror blindt på. Så enkelt er det ikke. Kapitlene om helsetjenester og om holdninger hos helsepersonell er empiribaserte og viser oss at det ikke står så veldig bra til med helsetjenesten for unge, utsatte mennesker. Her hadde jeg personlig ønsket meg noe mer, kanskje av typen oversiktsartikkel over hva slags tjenester som tilbys og hva man vet om det som «virker». Kapitlet om evalueringer er også veldig nyttig. Det er utrolig at ikke flere intervensjoner rettet mot ungdom faktisk er strengt evaluert etter klare kriterier.

Alt i alt er dette en nyttig og god utgivelse. Den er tilstrekkelig «kasusnær» til at man kan få inspirasjon til handling på en konkret måte, og tilstrekkelig oversiktsbasert til at den er generell nok. Jeg kunne tenkt meg en problematisering av hvem som utgjør den omtalte målgruppen «adolescence». Selv liker jeg bedre uttrykket «young people», slik vi bruker uttrykket «ungdom» på norsk. Og jeg kunne vel også tenkt meg noen flere unge stemmer. Antropologene og psykologene forsøker å gi dem kulør, og det fortjener de.

Tilbake sitter jeg med en følelse av å ha lest noe meget godt og nyttig, samtidig som alle utfordringene også kommer tydelig frem – ungdom i krise, i krig og på flukt, hva med dem? Unge med homoseksuell orientering i en kultur der dette fordømmes, hva sier de? Og helsetjenestene, hvordan kan de bli vennlige, ikke for dyre, brukbare og nyttige for alle, ikke bare ungdom?

Anbefalte artikler