Wergeland som medisiner

Medisinstudent Wergeland

Wergeland betraktet medisinen som et friere yrke enn teologien, uten «grå eminenser» som trakk i trådene bak hans rygg. Samtidig hadde han, med sitt sosiale engasjement, sett nøden og den elendige helsetilstanden i hovedstadens fattige forsteder, særlig etter koleraepidemien som herjet i byen høsten 1833. Tilstanden ble beskrevet av professor Frederik Holst (1791 – 1871) i det medisinske tidsskriftet Eyr i 1834 (2), og dette har nok Wergeland hatt kjennskap til. I oktober samme år flyttet han inn til Christiania for å ta fatt på medisinen, samtidig som han tok privattimer i botanikk. Dette holdt han på med i nesten to år, men tok ingen eksamen. Det skyldtes delvis den tidkrevende stillingen som vikarierende 2. amanuensis ved Universitetsbiblioteket som han fikk våren 1836, samtidig som han var redaktør for det opposisjonelle bladet Statsborgeren. Men at han trivdes med studiene, forstår vi av diktet Medicinerens Troesbekjendelse fra 1835: «Vil du være fro og fri/ bliv en Mediciner! / Ingen mørk Theologi/ da din Hjerne piner…» (3).

Da som nå var anatomien grunnlaget for medisinske kunnskaper, og Anatomikammeret, som det het den gang, holdt til i den lave, gule bygningen som fremdeles ligger på byens gamle torg, nå med adressen Rådhusgaten 19. Her begynte han anatomistudiene sammen med 25 andre studenter, under ledelse av professor Michael Skjelderup (1769 – 1852). I nabogården lå Universitetsbiblioteket. Det kongelige Frederiks Universitet var spredt over hele byen de første årene, til universitetskomplekset i Karl Johans gate sto innflytningsklart i 1852. Hovedstaden var liten, i 1835 var folkemengden bare 18 300 (4).

Anatomiundervisningen på Wergelands tid var basert på disseksjonsmateriale fra fengslene. Allerede i 1815 hadde Skjelderup inngått en avtale med Tukthuset ute i Vaterland (Storgaten 33), slik at «afdøde Tugthuuslemmer blive hensatte paa Universitetets Anatomiekammer» (5). Også det såkalte Slaveriet på Akershus festning ble trukket inn som kadaverleverandør, en ordning som delvis opphørte i 1840-årene.

I den lille bygningen fra 1600-tallet hadde Skjelderup fått en snekker til å innrede et Theatrum anatomicum, og den hadde da – utrolig nok – fem værelser: auditoriet med plass til 70 tilhørere, en disseksjonsstue, kjøkken og to kammers, hvorav det ene var prosektors bolig. Man håpet å få et fortau utenfor, «da Huuset tager uendelig Skade af alt det Vand, som Høst og Vaar strømmer an paa Huuset og trækker ned i Kjælderen» (5).

I et brev til den danske kritiker Peder L. Møller (1814 – 65) har Wergeland angitt året 1834 som avgjørende for hans diktning. Nå «begyndte han at skjældne mellem Godt og Ondt» (6). Samfunnskritikken kommer tydelig frem i dikt som Forstædernes Klagesang (1836) og i skriftene For Arbeidsklassen fra 1839. Her finner vi også historien Hvor snart det gaar, om den unge piken Marthe som ender som «offentlig fruentimmer» – en forløper til realismen og Christian Kroghs Albertine, en menneskealder senere.