Kan vi velge?

Tore Gude Om forfatteren
Artikkel

NK, Monsen

Det innerste valget

Språk – tanke – mening. 368 s. Bergen: Vigmostad og Bjørke, 2007. Pris NOK 349

ISBN 978-82-419-0485-1

Ifølge forfatteren har vi et valg om vi vil la oss styre av bevisste og reflekterte tanker eller av tankefeil basert på manglende egenrefleksjon, massens ideologi og ekstrem individualisme.

 Nina Karin Monsen er en respektert filosof og forfatter med flere bøker omkring temaer som «det elskende menneske» og «det kjempende menneske» samt er kjent for sin deltakelse i samfunnsdebatten over et vidt interessefelt.

Med undertittelen Språk – tanke – mening viser hun at disse tre elementene hører uløselig sammen, det være seg gjennom logiske tankemønstre, formuleringer og meningsdanning eller gjennom tankefeil, uklare formuleringer og meningsforskyvninger.

Boken er full av filosofiske betraktninger om oss moderne mennesker og vårt kulturelle ståsted: «Selvkunnskap er veien til livskvalitet og sikker kunnskap», «Det er noe galt med norsk kultur når anti-intellektuell, kritisk tenkning og analyser er sjelden vare» og liknende. Med slike utsagn fremstår hun som samfunnsrefser og kritiker, men samtidig fremhever hun det positive ved at det personlige hos hvert individ får tilstrekkelig plass og anerkjennelse. Videre betoner hun dialogen som grunnlag for menneskelige relasjoner i større grad enn samtalen, fordi dialogen krever mer innlevelse i den andre og kan være mer konfliktfylt enn samtalen. Dialogen krever at enhver er mer du-orientert enn jeg-orientert, og det personlige rom må skapes for at den gode dialog kan oppstå.

Et gjennomgående tema er at mennesket trenger logisk tenkning som grunnlag for et godt og meningsfullt liv, og all virksomhet trenger slik tenkning som grunnlag for sin eksistens. I bokens 3. kapittel hevder hun at tankefeil er en form for kaotisk bevissthet og springer ut fra feilvurderinger som igjen er et uttrykk for manglende overensstemmelse mellom virkelighet og tenkning/språkbruk. Den største av alle tankefeil er selvmotsigelsen. En typisk tankefeil oppstår når vi er mer opptatt av å fremheve oss selv: «Jeg er best, min storhet er medfødt, jeg behøver ikke å anstrenge meg, men kan gå til dekket bord på alle livets områder.» Denne selvopptattheten fører til det hun kaller «metablindhet» dvs. manglende evne til å se seg selv utenfra/ovenfra, noe som hindrer evnen til å lære seg selv å kjenne og å bli kvitt sine fordommer.

Leseren får interessante betraktninger omkring det som er nevnt innledningsvis; massenes ideologi og den ekstreme individualismens trangsyn. Vi er alle medlemmer av ulike typer masser: familie, arbeidsgrupper, foreninger, land og kulturer. Det avgjørende er at massenes ideologi og krav om konformitet ikke kveler det personlige og selvreflekterende. Motsatsen til massen, i form av den ekstreme individualist, mener hun er låst inne i sin egen narsissisme og derfor kan bli like skadelig for fellesskapet som massenes dominans.

Boken er ikke lettlest og vil ikke nå høyt på bestselgerlistene. Til det er stoffet noe tungt og vanskelig fordøyelig. Noen få «kliniske» eksempler gis for å belyse teorien, men disse kunne med fordel ha vært flere. Forfatteren skal ha honnør for sin dristighet ved å gi seg i kast med så grunnleggende eksistensielle problemstillinger. Gjennom dristighet, dog uten overforenkling, vil hun som filosof kunne nå frem med sitt budskap. Dette budskapet kan vi i helsevesenet så absolutt lære noe av. Metablindhet kan bli kostbart i et så komplekst og sårbart system som helsevesenet dersom enkeltindivider lar sin narsissisme styre organisering av virksomheter, beslutningsprosesser og fordeling av ressurser. Disse blir da basert på tankefeil fremfor logisk, analyserende refleksjon. Fagpersoner og ikke minst ledere vil utvilsomt ha nytte av å tilegne seg kunnskaper som kan stimulere til egenrefleksjon, og i så måte kan boken anbefales som en del av bakgrunnslitteraturen i vår virksomhet.

Anbefalte artikler