Gjensyn med Kunsten å leve

Marit Hafting Om forfatteren
Artikkel

JV., Johannessen

Kunsten å leve

2. utg. 280 s, ill. Oslo: Aschehoug, 2007. Pris NOK 449

ISBN 978-82- 03-23508-5

Første utgave av Kunsten å leve kom ut i 1993. Jan Vincents Johannessen (f. 1941), lege og direktør ved Radiumhospitalet i over 23 år, skrev den etter at sønnen Runar ble slått ned på åpen gate ved et knyttneveslag mot haken. Han hadde et langt sykeleie preget av usikkerhet mht. overlevelse og senskader. Forfatteren skrev boken mens han bodde i et hus på tunet hos maleren Jakob Weidemann (1923 – 2001) og hans kone Anne. Teksten ble delvis til i samtale med dem, og boken ble rikt illustrert med malerier av Jakob Weidemann. Boken ble solgt i 135 000 eksemplarer og endte som nummer tre på årets bestselgerliste.

15 år senere. Jakob Weidemann er død, og Runar har ifølge faren fått en meningsfull jobb i fjernsynet. Den nye utgaven er betydelig omskrevet og utvidet, og illustrasjonene av Weidemann er nye. Den er tilegnet Anne Weidemann, fra Jakob og Jan. Johannessen omtaler Jakob Weidemann som en sjelefrende og som en indre samtalepartner mens han omarbeidet boken.

Det er blitt en stor og vakker bok. Den representerer et verdig minne over Jakob Weidemann, der maleriene fra hans siste utstilling i 2002 settes inn i en smakfull ramme gjennom fargevalg og layout. 31 kapitler dekker de fleste sider av livet – foreldreskap, parforhold, utroskap, karrierejag, lederskap, lege-pasient-forholdet, sorg, tap, død.

Et gjennomgangstema er: Hvordan beholde verdigheten og selvrespekten når det stormer i og rundt deg. Boken er befriende fri fra helsisme, dvs. alt vi bør gjøre for å holde oss sunne og friske.

Selv om kronologien i store trekk følger livsløpet, kan det likevel være vanskelig å finne tilbake til et tema. Teksten er springende og kapitteloverskriftene lite presise – de består ofte av ordtak eller verselinjer. Den er dessuten krydret med sitater av pasienter, forfattere, amerikanske presidenter, næringslivstopper etc.

Forfatteren fremstår litt som Askeladden som sa «jeg fant, jeg fant» og som først etterpå ser at funnene kan komme til nytte. Kunsten å leve er med andre ord ikke en bok om livsfilosofi som fagprofesjon. Boken er et personlig budskap om hva forfatteren har fått med seg av livsvisdom og livskunst gjennom livet.

I sitt slag fremstår boken som et overflødighetshorn av levd erfaring – fra forfatterens eget liv og mennesker han har møtt, rikelig kombinert med visdomsord og sitater han har plukket underveis. Noe problematisk kan det bli at de menneskene forfatteren omtaler, nesten uten unntak ender opp med å vinne «prinsessen og halve kongeriket».

Videre viser det seg påfallende ofte at det «å stå oppreist inne i seg» (tittelen på et av de sentrale kapitlene i boken) også lønner seg når det gjelder å få innflytelsesrike posisjoner. Og god lønn (sic!). Men er det nå så opplagt at dette er resepten på det genuint gode liv? Mitt råd til barna mine vil i alle fall fortsatt stå ved lag: «Gå til den klassiske litteraturen, for eksempel Ibsens dramaer, Hamsuns Markens grøde eller Gabriel Scotts Kilden (som forfatteren ofte refererer til) når dere skal søke kunnskap om livet og de menneskelige utfordringer.»

Men når det er sagt: Jeg fraråder ingen å ha denne boken liggende på stuebordet. Den er estetisk og den optimistiske grunntonen og overskuddet kan være befriende i hverdagen.

Anbefalte artikler