Erfaringer på Sørlandet og i hovedstaden
Sentralt i Nielsens argumentasjon står altså de lokale omgivelsene. Befolkningens og legenes forhold til smitteteorien må ses i forhold til deres nærhet til militærmedisinen, til den maritime medisin og til byens karantenebygg på Odderøya. Denne nærheten, det å få se smitten i praksis, gjør noe med hvordan man tenker om sykdom. Forfatterens argument er at de fysiske rammene gir mulighet for en annen erfaring enn den man får i hovedstaden, og hun argumenterer for det ved å vise helt konkrete forbindelser mellom hva legene så og hvilke standpunkter de inntok. Dette er en original tilnærming. Men siden erfaringen står så sentralt, er det underlig at Nielsen overhodet ikke problematiserer erfaring, persepsjon og epistemologi. Erfaringen kommer ikke til oss rå, den er alltid strukturert på et vis (1, 2). Medisinhistorikeren Ole Moseng har pekt på hvordan Frederik Holst nettopp brakte til torgs empiriske argumenter, basert på egen og andres erfaring, om hvordan pleiepersonell og leger på sykehus som behandlet kolera, ikke ble smittet (3). Nielsen synes derimot å hevde at den erfaringen som medisinerne i sørlandsområdet fikk tilgang til, var mer egentlig, mer primær, riktigere, enn den hovedstadsmedisinere fikk.
Til tross for at hun selv sier at hun ønsker å forstå de samtidige teoriene i lys av sin egen kontekst, er hennes normative utsagn knyttet til den medisinske posisjon som til slutt gikk seirende ut av diskusjonen. Når hun skal bedømme hva som er riktig (primær) og gal (teoriladet) erfaring, bruker hun dagens kunnskap som mal. Teorier om smittsomme sykdommer utviklet flere tiår senere brukes for å bedømme den erfaringen Kristiansands-legene hadde. Derfor blir deres erfaring bedømt som ren og ubesudlet, mens hovedstadens erfaring fremstår som teoriladet. Det er mulig dette ikke har vært intensjonen, men i så fall burde hun ha posisjonert seg sterkere mot den tradisjonelle medisinskhistoriske litteraturen om emnet. For øvrig refererer hun ikke noe særlig til denne, bl.a. mangler for en norsk kontekst Edvard Schønbergs (1831 – 1905) medisinskhistoriske verk (4) samt en rekke artikler fra Tidsskriftet. I stedet har Nielsen valgt å posisjonere seg mot en marginal gren av historieforskningen som har forsøkt å nyansere det tradisjonelle bildet av kontagionistene som fremskrittets fortropper og miasmeteoretikerne som tåkefyrster (3, 5, 6). Etter min mening argumenterer hun imidlertid ikke godt nok for dette. Det refereres til tidligere undersøkelser som har påpekt hvor uklare grenser det egentlig var mellom miasmatikerne og kontagionistene (3, 7), men selv reetablerer Nielsen et slikt skille i sin egen tekst uten å kommentere det ytterligere.