Stramme sykehusbudsjetter truer kombinerte stillinger

Dag Bratlid Om forfatteren
Artikkel

Ved alle våre universitetssykehus samt enkelte andre sykehus finnes det leger ansatt i kombinerte stillinger som deler sin arbeidstid mellom universitet og sykehus. De leger som har hatt universitetet som sin hovedarbeidsplass, har utført arbeidsplikt på sykehuset tilsvarende den stillingsprosent de har hatt (som oftest 20 %).

Dette systemet har budt på åpenbare fordeler for begge parter. Universitetet har ved å ansette sykehusleger i bistillinger fått dekket sitt behov for undervisning (for eksempel på grunn av økt studentopptak) uten å måtte ansette personer i fulle stillinger. Sykehusene har på sin side gjennom universitetsansatte leger i bistillinger fått tilgang til spissfunksjoner og ekstra hender, uten å måtte opprette fulle stillinger.

Det er et faktum at universitetene har hatt stadig større vanskeligheter med å rekruttere medisinere til sine hovedstillinger innen biologi og naturvitenskap (1). Dette har ikke minst hatt sin bakgrunn i dårligere lønnsbetingelser for medisinere som velger en akademisk karriere sammenliknet med dem som velger en klinisk stilling. For å synliggjøre denne utviklingen overfor myndighetene har leder Anna Midelfart i yrkesforeningen Leger i vitenskapelige stillinger (LVS) nylig tatt initiativ til en nasjonal kartlegging av de siste års utvikling i rekrutteringen til slike stillinger med hensyn til den faglige bakgrunnen for dem som søker og for dem som til slutt tilsettes.

Ordningen med kliniske bistillinger for de universitetsansatte i hovedstilling har vært viktig for i noen grad å bedre lønnsforholdene for de universitetsansatte (1). Nylig har imidlertid det medisinske fakultet ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og St. Olavs Hospital i Trondheim inngått en avtale som dramatisk kan endre dette. Sykehuset har behov for å spare lønnsmidler, særlig til legene. Sykehuset har derfor fått aksept fra universitetet på at timetallet i bistillingene kan reduseres til et minimum med tilsvarende lønnsreduksjon. Universitetet har på sin side, overraskende nok, åpnet for at dersom den gjenværende tid i bistillingen ikke er tilstrekkelig til å dekke de arbeidsoppgaver som den kliniske stillingen krever, kan den ansatte bruke av den tid som i stillingsprosenten er satt av til universitetet. Dette er en svært gunstig ordning for sykehuset, fordi universitetet i praksis vil betale for store deler av legens arbeidstid som sykehuslege. De kliniske bistillingene ser altså ut til å bli en salderingspost for trange sykehusbudsjetter. Det er derimot svært vanskelig å se hvilke fordeler universitetet vil ha av ordningen. Den vil føre til at den ansatte må prioritere klinisk arbeid fremfor universitetsarbeid, noe som bl.a. vil kunne få konsekvenser for forskningsaktiviteten. Dessuten vil universitetet miste det rekrutteringsmiddel for akademiske hovedstillinger som de kombinerte stillingene har representert (1). Dersom slike avtaler brer seg til andre universiteter og sykehus, kan dette derfor bli dramatisk for rekrutteringen av leger til hovedstillinger på universitetet.

Anbefalte artikler