Reseksjon av symptomatiske intraspinale meningeomer

Diskusjon

Vårt materiale hadde det klassiske forholdet med en høy kvinne-mann-ratio, gjennomsnittsalder ved kirurgi på ca. 60 år og med flest svulster lokalisert til torakalcolumna. Dette har man vedvarende funnet i studier av intraspinale meningeomer (5). Kvinneovervekten er enda mer uttalt i vårt materiale enn i tidligere studier med en kvinne-mann-ratio på 13 : 1. Fordelingen av svulstenes festepunkt på dura viste en jevn fordeling rundt hele omkretsen av durasekken, med ca. 25 % festet henholdsvis anteriort og posteriort og ca. 50 % med lateralt festepunkt. Dette er sammenfallende med noen tidligere funn (5), mens andre har rapportert at posteriort feste er vanligere enn anteriort. Vi fant ingen korrelasjon mellom svulstenes innfestingssted i aksialplanet og nevrologisk resultat. Rapportene i litteraturen er motstridende, men det har vært hevdet at anteriort feste til dura er en indikator for dårligere resultat, siden operasjonen da blir mer teknisk krevende. En annen faktor er at det ikke var noen kalsifiserte meningeomer i vårt materiale. Kalsifiserte meningeomer med anterior innfesting er kjent for å være de aller mest teknisk krevende å fjerne. Vi beregnet andelen av lumen i spinalkanalen som meningeomene fylte, på nivået for deres største diameter. Vi fant at svulstene i gjennomsnitt tok opp 47 % av lumen (tab 1), men størrelsen påvirket ikke operasjonsresultatet i vårt materiale.

Svulsten ble fjernet i sin helhet hos 82 % (23/28) av våre pasienter. I litteraturen rapporteres det høy frekvens av fullstendig tumorekstirpasjon, 82 – 96,5 %. Residiv eller ny vekst forekom ikke i vårt materiale i løpet av oppfølgingstiden. Tidligere studier rapporterer 3 – 13 % residiv (2, 4, 6, 7). I flere studier hevdes det at for å forebygge residiv er grundig koagulering av tumors feste mot dura like effektivt som eksisjon av festet (1). I vårt materiale ble tumors feste ikke eksidert i noe tilfelle, men ble koagulert med bipolar diatermi.

Det var ingen operativ mortalitet i vårt materiale. Andre rapporterer også svært lav mortalitet, 0 – 3 % (1, 2, 4, 7) – (11).

Forekomst av operativ morbiditet er også lav i litteraturen. Lekkasje av cerebrospinalvæske og overflatiske sårinfeksjoner er vanligst, selv om mer alvorlig morbiditet som lungeemboli også har vært rapportert. Hyppigheten av morbiditet rapporteres å være 3 – 10 % (1, 2, 8, 9) – (11), mens vi fant en frekvens på 14 % morbiditet innen 30 dager postoperativt (4 av 28). Dette skyldes åpenbart stor variasjon i definisjonen av morbiditet. Vi har brukt en vid definisjon som inkluderer alle postoperative komplikasjoner, inkludert enkle infeksjoner som urinveisinfeksjon. Ser man kun på lekkasje av cerebrospinalvæske, lå frekvensen i vårt materiale på 7 % (2 av 28). Samme andel opplevde komplikasjoner relatert til kirurgien som førte til varig morbiditet (én utviklet etter hvert kyfose, én fikk postoperativt hematom med nevrologisk forverring).

I litteraturen rapporteres det generelt godt resultat etter kirurgi for intraspinale meningeomer, med godt funksjonelt resultat (nevrologisk uendret eller bedret) i 74 – 100 % av tilfellene (1, 2, 4, 7) – (11). Våre resultater bekrefter dette, ettersom vi fant at 96,5 % (27/28) av pasientene hadde bedret eller uendret nevrologisk utfall postoperativt, fordelt på 82 % (23/28) bedret og 15 % (4/28) uendret (tab 2).

Blant våre pasienter med vannlatingsforstyrrelser ble 91 % asymptomatiske, mens 3 % opplevde noe bedring. King og medarbeidere rapporterte at 5 % opplevde ingen endring i vannlatingsforstyrrelsene og at ingen opplevde forverring. Sammenlagt viser deres funn og våre funn at kirurgi ikke bare kan bedre gangvansker, men at kirurgi også er av meget stor verdi for å avhjelpe symptomer fra de naturlige funksjoner. Siden sykdommen er sjelden blant menn, er det ikke rapportert om erektil dysfunksjon etter kirurgi for intraspinale meningeomer.