R. Rosenqvist svarer:

Randi Rosenqvist Om forfatteren
Artikkel

I likhet med Per Brandtzæg og Ståle Eskeland mener jeg at rettsmedisinske vurderinger skal være tydelige og overprøvbare. Erklæringer avgitt på ett tidspunkt, kan vise seg ikke holdbare på et senere tidspunkt dersom medisinsk kunnskap og forståelse er endret i mellomtiden. Hovedpoenget med min kronikk var å understreke hvor viktig det er å redegjøre for hele den sakkyndige prosess fra habilitetsvurdering til innsamling av premisser og vurdering av disse, i forhold til rettens mandat.

Det kan være det mest er et semantisk problem hva man skal kalle en avgitt erklæring som på et senere tidspunkt blir overprøvd. Selv finner jeg uttrykket «å villede retten» noe sterkt, men jeg refererte at det var Torgersens oppfatning ved hans begjæring om gjenopptakelse. Som de fleste er kjent med, er ikke saken blitt gjenopptatt til tross for at sakkyndiguttalelsene er omstridt.

Saks & Koehler har påvist at identifikasjon av gjerningsmenn ved rettsmedisinske eller kriminaltekniske metoder (forensic identification science) medfører feilaktige dommer (1). Av 86 saker der gjerningsmannen ble uskyldig dømt, bygde domfellelsen i 63 % av tilfellene på «forensic science testing errors» og i 27 % av tilfellene på «false/misleading testemonies by forensic scientists». Det skal understrekes at sakene hadde gjennomsnittlig rundt tre feilkilder hver, og det er ikke gitt hva som var utslagsgivende for retten. I artikkelen omtales eksempler på feil identifikasjon av hår, kuler, håndskrift, fotavtrykk, bitemerker og fingeravtrykk. Dette er det vi i Norge vil kalle kriminalteknikk og kun i noen tilfeller rettsmedisinske spørsmål. Jeg støtter Saks & Kohler i at man stadig må forbedre og nyansere slike metoder. Men jeg ser ikke at deres artikkel underbygger en påstand om at rettsmedisinske sakkyndigvurderinger er årsaken til to av tre feilaktige kjennelser.

I de fleste kriminalsaker er det mange ulike bevis som må vurderes av retten. Bevisene har ulik styrke. I noen saker kan rettsmedisinske undersøkelser konkludere med at en tenkt hendelse er umulig, men i de fleste saker er det ulike grader av sannsynlighet. Sammenhenger som ikke er særlig sannsynlige kan likevel være mulige, og sannsynlige sammenhenger behøver ikke å være de faktiske i en gitt sak. Det er viktig at sakkyndige og domstolene kommuniserer godt ved vurdering av sannsynlighet. Ryddighet i sakkyndigarbeid er viktig i denne sammenheng. Det hadde også vært ønskelig at bevisvurderingen kom tydeligere frem også i alvorlige straffesaker. Avvikling av juryordning og overgang til stor meddomsrett ville kunne bedre dette.

Jeg kan bare beklage at en del sakkyndiguttalelser ikke sendes inn til kommisjonen, til tross for påbudet i straffeprosessloven. Den rettsmedisinske kommisjon har flere ganger tatt opp med Justisdepartementet at sakkyndiges mandat bør inneholde en passus om innsendelsesplikten. Man kan ikke forutsette at alle som påtar seg rettsmedisinske oppdrag, er kjent med denne.

Anbefalte artikler