Vietnamesisk ortopedi
Jeg besøkte i alt ni sykehus og møtte flere eldre ortopeder som fortalte fra krigen. Særlig sterkt inntrykk gjorde besøket på Viet Duc universitetssykehus i Hanoi, opprinnelig et fransk hospital fra kolonitiden. Sykehuset er rent kirurgisk, med 22 operasjonssaler, 600 senger, om lag 100 operasjoner og 300 akuttinnleggelser i døgnet, hvorav halvparten skyldes trafikkulykker. De har en stor avdeling for hodeskader med 60 senger. Ortopedisk avdeling har 90 senger. Det er også avdelinger for abdominalkirurgi og hjerte-/thoraxkirurgi, de gjør visstnok 600 hjerteoperasjoner i året. Det utføres avansert nyrekirurgi, inkludert transplantasjoner. Sykepleierne går 12-timersskift og legene 24-timers. Det var mye undervisning av medisinstudenter. Mange av legene og sykepleierne var utdannet i Frankrike eller i Sovjetunionen/Russland. En del av dem hadde tyske kontakter.
Jeg hospiterte en uke ved Bien Vien Hospital for Traumathology and orthopaedics i Ho Chi Minh-byen (Saigon). Sykehuset, opprinnelig kinesisk, men gitt som gave til Vietnam, har 440 senger, laboratorium og røntgenavdeling med både CT og MR. De 120 legene utfører omtrent 25 traumeoperasjoner per dag og ca. 14 000 operasjoner i året. Det er over 400 000 pasienter på poliklinikken per år. Jeg besøkte også et stort rehabiliteringssenter i byen, et senter for foreldreløse barn i Hoi An og flere små lokalsykehus.
Den pensjonerte ortopediske kirurg/krigskirurg Nguyen Van Nhan var spesielt opptatt av ekstern fiksasjon og Ilizarov-teknikker. Han hadde en egen variant av ekstern fiksasjon og presenterte sin operasjon av håndskader med refiksasjon og transplantasjon av fingre.
Sengepostene var de samme ved nesten alle sykehusene: Store og enkle sovesaler med «folkelig» hygiene og harde metallsprinkelsenger. For oss ser det ruskete og skittent ut. Pårørende bor sammen med pasientene, noen hele døgnet, og koker all mat til dem. Korridorpasienter? Sjelden, fikk vi til svar, men vi fant et par i de innerste gangene. Det hendte at det var for få senger – da måtte to pasienter plasseres i samme seng andføttes. Neppe en god løsning i Norge.
Operasjonsstuene, derimot, var på de store sykehusene av god standard både hva gjelder størrelse, utstyr og hygiene. Kontorlokalene var kummerlige – det var fullstappede morgenmøter, men gode faglige diskusjoner og kollektiv kvalitetskontroll. Visitten var en parademarsj med professoren først, slik vi så det i norske sykehus noen tiår tilbake. Poliklinikkene hadde de fleste steder preg av torg med et virvar av folk, neppe noe en norsk pasient ville funnet seg i. Men behandlingen, for eksempel av radiusfrakturer, var ganske den samme som i Norge, selv om det nok ikke ble brukt like mye bedøvelse.