Roman, beretning eller historie fra konsentrasjonsleirene?

Petter Gjersvik Om forfatteren
Artikkel

Ulstein, GSO.

Piggtrådroser

341 s. Oslo: Gyldendal, 2007. Pris NOK 199

ISBN: 978-82-05-37490-4

Høsten 1943 ble om lag 700 studenter ved Universitetet i Oslo arrestert og sendt til fangeleire i Tyskland for å oppdras til SS-soldater. De aller fleste endte opp i konsentrasjonsleiren Buchenwald, der de var vitne til nazistenes grusomheter på nært hold. En av studentene skrev like etter freden tre manuskripter som ble liggende upublisert inntil hans sønnesønn, historiestudenten, 50 år senere ble kjent med dem. På grunnlag av de tre manusene, andre kilder, lange samtaler og reiser til de aktuelle områdene har sønnesønnen laget sin debutroman.

Piggtrådroser er svært godt skrevet. Teksten veksler i tid, sted og perspektiv. Noen ganger er stilen nærmest dokumentarisk med faktaopplysninger, andre steder er den kommenterende med refleksjoner over moralske dilemmaer og historiefagets mange tolkingsmuligheter. Andre ganger har teksten en tydeligere fortellerstemme, men den tilhører flere, dels hovedpersonen, dels andre fanger, voktere, SS-offiserer eller lokalbefolkning. Dokumentarroman kan det kanskje kalles, en etablert og legitim sjanger som stiller store krav til forfatteren. Dette er historier om samhold, pinsler og dehumanisering.

På omslaget presenteres dette som «farfars historie». Farfar, som var medisinstudent, er navngitt med fornavn og/eller etternavn gjennom hele beretningen. Men i flere episoder tillegges han roller, ofte helterollen, som han ikke alltid kan ha hatt. Fiksjon er tillatt i romaner, men når teksten er basert på faktiske hendelser med bruk av reelle navn burde forfatteren redegjøre for kilder, faktagrunnlag og bearbeiding – som kun er kjent fra boklanseringen. Dette er et paradoks – det er i det minste forvirrende – så lenge ett av forfatterens hovedpoenger er at beretninger preges av kilde, kontekst og ettertid. Det er også problematisk at flere navngitte, nå avdøde norske fanger fremstilles på en lite flatterende måte.

I forbindelse med boklanseringen skrev forfatteren en kronikk i Dagbladet, med en påfølgende, litt vond debatt, der han påpeker muligheten for sprik mellom faktiske hendelser, erindringer og tolkinger i beretninger fra tidligere konsentrasjonsleirfanger (1). Bøker med slike beretninger underslår ofte det faktum, mener han, at det også blant norske fanger kunne være intriger og maktkamp. Erindringer fargelegges og påvirkes av hvordan vi ønsker de skal være. Dette er banale, men likevel viktige poenger. Ved å fremstille dette vanskelige og følsomme stoffet i romanform blir det mulig å utfordre erindringene om hva som skjedde. Men ingen tekst er uten fortolkninger. Derfor kan heller ikke en roman korrigere fangers egne beretninger, bare supplere dem.

Ulstein har skrivetalent og store ambisjoner med sin bok. På mange måter lykkes han, men han snubler også grundig.

Anbefalte artikler