Navn på kroppsdeler

Per Holck Om forfatteren
Artikkel

Uri, H.

Kroppsspråk

Om kropp og ord. 190 s, ill. Oslo: Det norske samlaget, 2007. Pris NOK 299

ISBN 978-82-521-7020-7

Helene Uri er opptatt av språk, og det bør man vel være som lingvist. Denne gang har hun valgt å skrive på nynorsk. Det overrasker kanskje noen av dem som kjenner hennes forfatterskap fra før av.

 Tittelen kan nok umiddelbart misforstås, for dette er ikke en innføring i kroppens «tause» språk. Tvert imot består den av 175 forskjellige benevnelser på kroppsdeler, ord som angivelig skal være levende i befolkningen. Eller i visse deler av den. Kapittelinndelingen følger de forskjellige kroppsregionene – Heilt på toppen, Overkroppen, Øvre ekstremitetar, Midt på, Underkroppen, Nedre ekstremitetar.

Ifølge innledningen er dette «ei språkbok». Det forplikter. Da forventer man å få systematisk informasjon, ikke bare hva den enkelte kroppsdel heter på norsk og latin (samt visse andre europeiske språk). Jeg har dessuten en følelse av at mange av ordene har en sterkere tilknytning til forfatterens egen Oslo-bakgrunn enn til de nynorske dialektene. Derfor savnes et større utvalg av norske dialektord, noe som muligvis kunne gjort dette til nettopp en språkbok. Også en nærmere forklaring på de latinske betegnelsene kunne vært på sin plass. Kunne for eksempel ikke likheten mellom clavicula og en middelaldersk nøkkel beskrives? At «manubrium er avleidd av latin manus som tyder hand» er greit nok, men kunne det ikke samtidig nevnes at det også er betegnelsen på håndtaket på det korte romerske sverdet, som – sammen med resten av brystbeinet – nettopp viser de gamle anatomenes sans for formmessig likhet.

Underkroppen har som forventet fått uforholdsmessig mye plass, noe forfatteren uttrykkelig frasier seg ansvaret for. Jeg er ikke sikker på om godtfolks omtale av kroppens genitalia vanligvis er så utfyllende som det her antydes. Ved nærmere studium av noen av ordene kan man også fristes til en smule korrigering. Som når ordet «balla» for Helene Uri er «eit ord for heile sulamitten, ikkje berre testiklar med tilhøyrande pung, men stong pluss bjøller».

Det er en litteraturoversikt, men det mangler stikkordregister, noe som savnes, siden organomtalene ikke synes å følge noe alfabetisk system.

Jeg er sterkt i tvil om hvem som er målgruppen, men antar at den yngre garde vil ha et og annet å glede seg over. Dersom forfatteren i stedet hadde gått litt mer «vitskapeleg» til verks, gjort et snevrere utvalg og latt døgnfluene være, samt gitt en bredere omtale og mer gjennomført forklaring til det enkelte ord, ville Kroppsspråk antakelig ha hatt større interesse innen den medisinske fagkrets. Slik den nå fremstår, har den det neppe.

Anbefalte artikler