Svartedauden

Erlend Hem Om forfatteren
Artikkel

Hvorfor heter det svartedauden og hvorfor skrives det slik?

Noen nynorskord kan ikke riksmålifiseres uten at det blir tertefint og komisk (1). Det gjelder bl.a. ihuga, stoda og einstøing – og antakelig også svartedauden, som var tema for flere artikler i Tidsskriftets julenummer (2 – 4).

Opphavet

«Svartedauden» er en moderne betegnelse med uklart opphav. I samtiden og lenge etterpå ble epidemien kalt «den store mannedauden» i Norge, «digerdöden» i Sverige og tilsvarende i andre land (3). Ifølge Benedictow bygger ikke navnet på noen konkret kunnskap om hvordan svartedauden artet seg og har ingenting med at pestsyke ble svarte i huden eller at pestbyllene ble svarte (5). Begrepet skal først ha blitt brukt av svenske og danske historieskrivere på 1500-tallet (6). Kanskje skyldes det en feiloversettelse av det latinske uttrykket «atra mors», der atra kan bety både forferdelig og svart (5).

Mannedauden, digerdauden, svartedauden

På riksmål har man tradisjonelt brukt formene «svartedauen» og «svartedøden» – slik også Henrik Ibsen skal ha gjort. I Norsk riksmålsordbok står det oppført to Ibsen-sitater som dokumentasjon for dette: «saa kom svartedøden og bortrev alle mennesker» og «(dalen) ligger øde siden svartedauen» (7). «Svartedauen» var også tittelen på Theodor Kittelsens mesterverk fra 1900 (3, 8). Også i dag foretrekker noen forfattere denne formen: svartedauen – uten d (5, 9).

I moderne ordbøker for riksmål og moderat bokmål står svartedauden oppført som eneform (10, 11). Det gjelder også for nynorsk og bokmål. Slik har det vært i mange år (12) – og slik vil det bli. I rettskrivningsendringene fra 2005 står det: «Hoved- og eneformene mann(e)dauden og svartedauden blir stående, likeså formene digerdøden el. digerdauden» (13).

Anbefalte artikler