Akademikerens blikkdiagnose

Geir Bråthen Om forfatteren
Artikkel

Lavoll-Nylenna, A.

Spis smart

Mat for hjernen. 125 s, ill. Oslo: J.M. Stenersens forlag, 2007. Pris NOK 249

ISBN 978-82-7201-423-9

Blikkdiagnosen var noe ufordelaktig, overskriftene tabloide. Stoffet så ved første øyekast ut til å passe best i et ukeblad. På den annen side – var det ikke noe kjent ved det etternavnet? Motvillig lot jeg boken få en plass blant ventende oppgaver bakerst på skrivebordet. Vel hjemme fra treningssenteret oppdaget mor i huset den. «Har du kjøpt denne til meg?» spurte hun undrende, men gledesstrålende, «akkurat det jeg trenger nå!» Og borte var både hun og boken.

De lot ikke vente lenge på seg, de uunngåelige kommentarene som enhver akademiker møter i sosial sammenheng, og som hver gang gir det samme uunngåelige resultat: At omgivelsene mildt overrasket må konstatere at fagpersonen ikke har det minste greie på selv de enkleste sammenhenger. Som at cottage cheese kan være bra for å få sove. At tran kan dempe AD/HD og aggresjon. At det er masse magnesium i mandler, og at grovt brød med avokado og egg er supert mot demens.

Dette er en bok med mye luft, korte avsnitt og store overskrifter. Illustrasjonene kan telles på en sagverksarbeiders hånd, men det er ikke noe stort savn. Små kasuistikker innleder hvert kapittel. Essensen i hvert kapittel klargjøres raskere enn Nescafé av de stikkordsmessige ingressene, som på sitt vis fungerer som en slags abstrakter. «Spis: Egg, fet fisk, valnøtter og linfrø. Unngå: for mye oljer.» Viktige poenger fra teksten og matvarer som omtales er uthevet i den sjenerøse margen.

Forfatteren har gjort en god jobb med å omskrive faguttrykk til alminnelig norsk, og forklarer greit de faguttrykkene det har vært nødvendig å bruke. Teksten er lettlest og språket flyter godt, men avsnittene blir ofte i korteste laget, og noen steder erstattes brødteksten litt for mye av faktaruter og stikkord. Dermed er det ikke en bok man får lyst til å lese sammenhengende fra perm til perm. Men avsnittene står godt på egne bein. Boken tåler at man slår opp, men er for tynn til å fungere som noen oppslagsbok. I teksten er det ingen kildehenvisninger, men bakerst står det en nokså blandet kildeliste, med alt fra artikler i internasjonale medisinske tidsskrifter til Internett-steder av ulik valør.

Dette bringer oss til det vanskelige spørsmålet om hvem denne boken kan være av interesse for. Den er en enkel og kortfattet presentasjon av sammenhenger mellom kosthold og hjernens funksjon. Noe av stoffet er godt dokumentert, mens det andre steder blir nokså spekulativt. At kalkunkjøtt skal virke mot depressive tendenser fordi det er rikt på tryptofan, som kan omdannes til dopamin som i sin tur kan stimulere hjernens belønningsmekanismer, er ett av flere eksempler på det. Fagfolk kan nok bruke boken som et utgangspunkt, men må vurdere kildene. Lesere uten tilstrekkelig grad av kildekritikk vil kunne oppfatte den som ufortjent autoritativ. Det er på den annen side fortjenstfullt at forfatteren har laget en sammenhengende fremstilling av matvarer og næringsstoffer som kan påvirke ulike sider ved hjernens funksjon. Boken vil interessere mange, men hører neppe hjemme i fagbiblioteket.

Anbefalte artikler