Samarbeid må til for å forebygge kolorektal kreft

Tore Sandanger Om forfatteren
Artikkel

I Tidskriftet nr. 20/2007 hevder Kjetil Søreide & Michael Bretthauer at det norske samfunn synes å neglisjere sykdommen og mangle strategier for å bekjempe den (1). De mener dette kan skyldes at sykdommen er tabubelagt.

Norge er i verdenstoppen når det gjelder forekomst og dødelighet og har ingen organisert, nasjonal strategi for tidlig diagnostikk og forebyggende behandling. Norge har fått kritikk fra andre europeiske land for manglende handlingsplaner for screening, og dokumentasjon fra EU-land og USA viser hvordan man på en praktisk måte kan angripe problemet. Enkelte land har gått rett på «gullstandarden» koloskopi, mens andre land har valgt mindre presise metoder med lavere kostnader, som avføringsprøver på okkult blod, ev. kombinert med sigmoideoskopi eller radiologisk diagnostikk. Tyskland og Italia har valgt koloskopiscreening som hovedmetode. I USA har man for første gang på over 70 år registrert en absolutt reduksjon av antall dødsfall som følge av kreft, særlig kolorektal kreft, noe som kan skyldes koloskopiscreening (2, 3).

I en oversiktsartikkel om forebygging og tidlig diagnostikk av kolorektal kreft oppsummerer Bretthauer & Hoff at koloskopi som screeningmetode står i en særstilling ved kolorektal kreft og i forhold til screening for andre kreftformer (4). Koloskopi utført av erfaren spesialist er en trygg prosedyre med høy spesifisitet. Til tross for svært gode erfaringer med slik screening fra andre land, anbefaler forfatterne at vi i Norge skal gå våre egne veier med randomiserte studier. Slike studier er dyre og vil ta opptil 10 – 15 år å gjennomføre.

Kapasiteten for koloskopiundersøkelser i Norge er svært begrenset, og det er ikke sannsynlig at den kan økes særlig mye i helseforetakene de neste årene. I de land der koloskopiscreening er innført, har man utviklet et godt samarbeid mellom offentlige og private aktører. I Norge er det få spesialister i privat praksis, men det bør være mulig å stimulere til et bedre samarbeid mellom helseforetakene og private spesialister. Randomiserte studier er et prisverdig mål, men kan neppe være akseptabelt som eneste strategi. Vi må snarest mulig få i gang en debatt om konkrete tiltak av mer pragmatisk karakter, en akseptabel mellomløsning mellom det ideelle og det mulige. Vi kan ikke akseptere at pasienter i Norge har høyere dødelighet av kolorektal kreft enn i andre sammenliknbare land. Fagmiljøene må fronte saken gjennom mediene og arbeide målrettet overfor de politiske, bevilgende myndigheter. Kreftforeningen vil være en naturlig samarbeidspartner og pådriver.

Anbefalte artikler