Tvang slik en jurist ser det

Helge Waal Om forfatteren

Søvig, KH.

Tvang overfor rusmiddelavhengige

Sosialtjenesteloven §§6-2 til 6-3. 476 s, tab, ill. Bergen: Fagbokforlaget, 2007. Pris NOK 648

ISBN 978-82-450-0354-3

WHO har beregnet at 3,6 % av all dødsfall i verden kan tilskrives bruk av alkohol og/eller narkotika. Alkoholkonsumet alene er den tredje største risikofaktoren målt i antall sykdomsbelastede leveår. Bruken av «psykoaktive avhengighetsskapende stoffer» er altså knyttet til store helseproblemer. Brukeren ser det imidlertid ikke nødvendigvis slik, og det er derfor fare for alvorlige helseskader uten at rusmiddelbrukeren selv vil eller klarer å ville ha behandling.

Bør vi gripe inn med tvang overfor personer som ikke skjønner sitt eget beste slik vi ser det? Hjemler for tvang finnes i lov om psykisk helsevern § 3, smittevernloven § 5, i barnevernloven § 4 og i sosialtjenesteloven. Karl Harald Søvig setter i den foreliggende boken søkelyset på tvangshjemlene i lov om sosiale tjenester. Dersom «noen setter sin fysiske eller psykiske helse i fare ved omfatttende og vedvarende misbruk» og frivillige hjelpetiltak ikke fører frem, kan vedkommende plasseres mot egen vilje i «en institusjon utpekt av regionalt helseforetak» og holdes tilbake i inntil tre måneder (§ 6.2). En gravid rusmiddelbruker kan tas inn mot egen vilje dersom rusmiddelbruken medfører at det er «overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade» og frivillige hjelpetiltak ikke virker (§ 6.2a). Dessuten kan en pasient gi en institusjon rett til tilbakehold, «frivillig tvang».

Boken bygger på en juridisk doktorgrad og gir en omfattende fremstilling av tidligere og nåværende lovgivning og vurderer rettssikkerheten i forhold til sammenliknbare lover, hjemlenes kriterier og juridiske logikk. Gyldigheten vurderes i forhold til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og praksis i tilhørende domstol. Høysteretts lovfortolkning og praksis trekkes også inn, og endelig sammenliknes norsk lovgivning med svensk og tysk lovgivning på området.

Etter lov om sosiale tjenester er det sosialsenteret som har initiativrett til å begjære tvangsplassering. En fylkesnemnd ledet av en tjenestemann med juridisk kompetanse har avgjørelsesmyndighet. Partene, sosialsenterets saksbehandler og den som begjæres tvangsplassert, møter for nemnden med advokat. Vedtakene kan bringes inn for tingretten av begge parter. I praksis er dette en mellomting mellom et forvaltningsorgan og en domstol.

Forfatteren drøfter grundig sterke og svake sider ved systemet og betingelsene for forsvarlig bruk. Forfatterens grunnleggende vurdering er at tvangsbruken er berettiget – under forutsetning av at behandlingen med tilstrekkelig sannsynlighet fører til stor nok skadereduksjon. Saksbehandlingen er omstendelig og gir antakelig underforbruk av lovhjemlene, og i alle fall, som forfatteren peker på, tendens til betydelig bruk av midlertidig plassering med lavere krav til saksbehandlingen.

Boken er logisk bygd opp og har et omfattende noteverk og ajourført referanseliste, også over relevant medisinsk litteratur. Den bør bli et referanseverk i forhold til denne typen tvangsanvendelse. Den er så vidt omfattende at den nok mest vil bli brukt som oppslagverk, men den bør finnes i alle institusjoner som tar imot pasienter etter lov om sosiale tjenester § 6, og må være en selvfølge for juridiske rådgivere i helseforetak og fylkesadministrasjoner og i kommunal sosialforvaltning.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler