Medisinskteknisk smie

Jon Lekven Om forfatteren

Fosse, E.

Intervensjonssenteret ved Rikshospitalet

og den industrielle revolusjonen i helsevesenet. 163 s, tab, ill. Oslo: Michael, 2007. Pris NOK 200

ISBN 978-82-92871-00-3

Dette er en oppsummering av de første ti år ved Intervensjonssenteret, skrevet av senterets markerte leder. Det var en organisatorisk nyskapning. Den bærende ideen var å samle nytt utstyr og tilhørende kompetanse på ett sted – sykehuset kunne ikke makte kostnadene med bl.a. moderne CT-, MR-, PET-maskiner (og den kompetanse som skulle til for å utnytte og videreutvikle utstyret) hvis de ble spredt på mange avdelinger. Tiltaket innebar også at fagfolk fra mange sykehusavdelinger fikk en ny møteplass, som samtidig ble åpnet for industrien. Videre var nyskapningen et ferdighetssenter der øvelse og utprøvning av bl.a. minimalt invasiv kirurgi kunne finne sted. Dyreforsøk hadde også sin plass.

Historien er spennende, og forfatteren forteller entusiastisk om hvordan det hele kom i stand. Han fremhever et initiativ som kom fra Frode Lærum og Arvid Stordahl i 1991. De problematiserte de nye utfordringene som den teknologiske utviklingen innebar og innså at den klassiske sykehusstrukturen var til hinder for å utnytte mulighetene som åpnet seg. Utviklingen krevde nemlig tverrfaglighet i en helt annen grad enn før. Derfra til dagens status fortelles det, rosverdig åpenhjertig, om mange faser med lobbying overfor styre og stell på egen institusjon, i departement og storting, forskningsråd mv.

Nyskapningen var ikke lett å selge internt i et tradisjonsrikt, kanskje tradisjonsbundet hospital. «Ingen var riktig klar over hva Intervensjonssenteret egentlig skulle være.» Men etter hvert innså mange at her kunne det utvikles nye diagnostiske prosedyrer og behandlingsalternativer innen fagområder som radiologi, kirurgi, kardiologi m.fl. På denne måten ble hospitalet tydelig beriket. Også på vitenskapelig side ble det frembrakt en anselig mengde arbeider og doktorander etter hvert. Industrielt samarbeid har vært fremtredende, særlig der apparater med store investeringskostnader skal testes eller tas i bruk – dette er kanskje den viktigste aktiviteten ved et senter i et land med stusslige tradisjoner på dette området.

Senteret skulle ha en nasjonal rolle, det hadde helseminister Christie i sin tid stilt som betingelse. Det ble derfor gjort tilgjengelig for alle med prosjekter der man kunne utnytte ressursene, og det ble opprettet en nasjonal styringsgruppe og et brukerråd. Det fremgår imidlertid at forskningsaktiviteten er dominert av lokale forskere og at de 5 000 pasientene som er diagnostisert/behandlet, i stor grad stammer fra de sørøstlige deler av landet. Dette er en alminnelig erfaring med såkalte landsfunksjoner og nasjonale kompetansesentre (1). På den annen side er dette også et resultat av tafatthet fra andre miljøers side, noe som ikke skal legges senteret til last.

Boken inneholder flere segmenter der den «lange» historien frem til dagens medisinteknologi beskrives. Dette er tidvis interessant, men sprangene blir altfor store – som f.eks. linjene fra Edisons glødelampe til dagens kikkhullskirurgi. Disse delene kunne sannsynligvis vært bedre fremstilt av profesjonelle historikere. For det ligger i sakens natur at dette måtte bli en skrytebok. Men selvskryt skal man lytte til – det er autentisk og kommer fra hjertet. Slik utviklingen nå går i inn- og utland har Intervensjonssenteret definitivt vist vei på sitt område.

1

Rasmussen K, Bratlid D. Medisinske monopoler – et valg mellom kvalitet eller likhet? Tidsskr Nor Lægeforen 2005; 125: 2980 – 3.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler