Behandling av reaktiv depresjon i Egilssoga

Ragnar Stien Om forfatteren
Artikkel

Den råbarkede manndraper, slagsbror, dikter og til sist dommer, Egil Skallagrimsson, mister i høy alder to av sine sønner, Gunnar og Bodvar. Han går inn i en reaktiv depresjon, nekter å ta til seg drikke og føde og legger seg til for å dø.

«(Egil) fann liket av Bodvar (sonen) iland-reke. – (han) reid med det ut til Digranes til haugen åt Skallagrim.

Då han kom heim, gjekk han straks til den sengekoven som han var van å sova i. Han la seg ned og skaut lóka fyre.

Han låg då der dagen og natti etter. – tridje morgonen, straks det lyste (sende dei bod) og skulde segja Torgjerd (Egils dotter) alt dette.

Og det segjer folk, at han trutna so kyrtelen rivna av han, og hosene med.

Torgjerd gjekk til sengekoven og ropa: «Far lat upp hurdi; eg vil at me tvo skal fara same vegen». Ho let loka for døri.

«Vel gjorde du, dotter. Korleis kan ein venta at eg kann leva med denne sorgi?» Sidan tagde dei ei rid.» (1).

Egilssoga som er nedskrevet omkring år 1230, beretter i sin knappe stil hvordan datteren Torgjerd kommer seg inn til faren, snakker ham langsomt til rette og får ham til å drikke (lurer i ham melk i stedet for vann). Hun appellerer til hans selvfølelse som familieoverhode og dikter, og til slutt får hun ham med seg ut av sovekammeret. Egil sier at det liten grunn til å tro at han kan dikte i sin nåværende tilstand, men så skriver den sorgtyngede far Sonatorrek (sønnetapet), som er et av de mest gripende elegiske dikt som noensinne er skrevet (1):

«Tungt det er tunga å røra;

eg evler mest ikkje anden å draga […]

Eg minnet deira frå munnen ber ut

sveipt i skaldskapsskrudet dyre.»

Egilssoga fremstiller Torgjerds psykodynamiske behandling av Egils depresjon. Hun viser medfølelse med faren, tar utgangspunkt i hans oppfatning av situasjonen og gjennom samtalen får hun ham til å se at han kan handle annerledes i sorgen over tapet av sønnene. Denne beretningen om Torgjerds behandling av faren vil jeg hevde er den første beskrivelse av en vellykket ikke-medikamentell behandling av en alvorlig, mulig dødelig, psykisk lidelse. Vi får være litt faglig stolte av våre forfedre i denne sammenheng.

Klinisk presisjon

Sagastilen er kjent for sine korte tilhugne, Hemmingway-aktige beskrivelser av reelle hendelser. Det er også påfallende hvor god iakttakelsesevne forfatterne oppviser. Høyersten har tidligere i Tidsskriftet vist hvordan Egilssoga belyser barnepsykiatriske poeng (2). Men her finnes også presise beskrivelser av andre kliniske symptombilder og kirurgiske inngrep (3). En illustrasjon på denne stilen finnes i et lite dikt av den aldrende Egil som en nevrolog vil tolke som en beskrivelse av polynevropati (3):

«Stiv eg går og stabbar,

skalle ottast falla.

Lite eg høyrer og liten

er lem som til lyst vart laga.»

Egils kranium

Et lite etterord til sagaen, «Dei finn hausen hans Egil», forteller om flyttingen av hedningen Egils bein fra den gamle haugen til den nye kirkegården 200 år etter hans død (1). Her beskrives Egils kranium på en slik måte at man kjenner igjen Pagets sykdom. Da blir også den antatte polynevropatien mer forståelig: De store hjernenerveutfall sagaen forteller om (tale, syn og hørselsdefekter), kan forstås ut fra en nervekompresjon ved osteitis deformans, men finnes ikke så ofte ved en vanlig polynevropati (4). Igjen blir man slått av den nøyaktige beskrivelsen av de faktiske forhold uten at forfatteren nødvendigvis har hatt noen spesielle medisinske forutsetninger for å forstå det han forteller om.

Anbefalte artikler