Et eller en struma? Ja takk, begge deler

Erlend Hem Om forfatteren
Artikkel

Er «struma» et hankjønnsord eller et intetkjønnsord? Filologer og medisinere gir ulike svar. Intetkjønnsformen har vært i bruk i norsk medisin i 150 år. Derfor bør de to formene bli sidestilt i ordbøkene.

I flere innlegg i Tidsskriftet har man drøftet bakgrunnen for at medisinere sier «et struma», mens man i allmennordbøkene kun finner formen «en struma» (1, 2). Jeg har undersøkt tidligere norske artikler for å finne ut når intetkjønnsformen kom inn i medisinsk språkbruk.

Materiale og metode

Jeg søkte i Ovid Medline fra 1950 med søkeordene «struma», «goiter» og «goitre» i kombinasjoner med «Tidsskrift for Den norske laegeforening (journal)» og «Norwegian (language)». Dette ga opptil 23 treff (18.5. 2007).

Jeg søkte også etter «struma» i hovedregistrene til Norsk Magazin for Lægevidenskaben for perioden 1847 – 1925 (3 – 5) (18 treff) og Tidsskrift for Den norske lægeforening for 1881 – 1937 (6, 7) (ni treff).

Resultater

1850 – 1900

Den eldste artikkelen som ble identifisert i registrene, ble publisert i 1850 (8). Her skriver forfatteren «Paa Halsen bar hun et Struma». 12 år senere er det en artikkel om «Det exophthalmiske Struma» (9). Somrene 1885 – 86 reiste Axel Johannessen (1849 –  1926) med offentlig stipend til Mjøstraktene for å studere «Strumaets Forekomst» (10). Da han et par år senere disputerte for den medisinske doktorgrad, holdt han tre forelesninger, en av dem om «Strumaets Ætiologi» (11).

Gjennom hele annen halvdel av 1800-tallet er intetkjønnsformen enerådende.

1900 – 40

På begynnelsen av 1900-tallet fortsetter det på samme vis. I 1907 rapporterte distriktslege Backe på Ulefos om noen funn fra sitt distrikt. Han hadde registrert at alle hadde fått «sit struma» på østsiden av elven (12). Tre år senere sto det en artikkel om «Det endemiske strumas ætiologi» (13).

I 1913 skrev Carl Schiøtz en artikkel om struma. I et etterskrift står det: «I norske avhandlinger om struma skrives snart «en», snart «et» struma. Da ordet paa latin jo er femininum («struma vasculosa», kfr. Roth’s terminologi), finder jeg det – efter konferanse med en filolog – uten tvil rigtigst at si «en struma». (Ogsaa paa tysk er ordet femininum)» (14).

Jeg har ikke funnet dokumentasjon for at hankjønnsformen ble brukt før Schiøtz foreslo dette i 1913. Schiøtz’ forslag fikk uansett liten støtte. Han brukte selv hankjønnsformen senere, men jeg finner bare to andre artikler der forfatterne følger hans forslag (15, 16) – riktignok noe vaklende. Den ene artikkelen ble publisert i 1928 av en forfatter som tre år tidligere hadde brukt intetkjønnsformen (17).

1950 – 80

I de eldste artiklene som er indeksert i Ovid Medline, ble gjerne latinske former brukt, eksempelvis struma maligna. Alternativt ble struma brukt uten kjønnsangivelse. Den eldste referansen der kjønn ble angitt, er fra 1964 (18). Her brukes intetkjønnsformen: «Et slikt struma», «et atoksisk struma» osv. Intetkjønnsformen blir også brukt senere i artikler publisert i 1960- og -70-årene (19 – 22).

Diskusjon

Det er god dokumentasjon i medisinsk litteratur for at struma er brukt som et intetkjønnsord de siste 150 år. Hvorfor denne bruken har eksistert parallelt med den filologisk korrekte hankjønnsformen, er uvisst. Tanums store rettskrivningsordbok er utkommet i ni utgaver siden 1940. I samtlige utgaver er det kun hankjønnsform som er anført (23).

Følling & Jacobsen foreslår humoristisk å erstatte struma med «skjoldbrusktaske» etter islandsk mønster. Men hvorfor gå over bekken etter vann? Ifølge Øyris medisinske ordbok er «tjukkhals» en eldre norsk betegnelse på struma (24). Interessant nok finnes også eksempler på begrep som «exophthalmisk Krop» eller «kroppsvulst» i eldre litteratur (9, 25), eksempelvis «Denne kjertel kan undertiden sykelig forstørres i en ganske betydelig grad og frembringer derved en tyk hals, kropsvulst (struma)» (25) – men som erstatning for struma, er de uaktuelle i dag.

Litteraturgjennomgangen viser at intetkjønnsformen har vært den klart dominerende formen i medisinsk språkbruk i lang tid.

Jeg har oversendt denne dokumentasjonen til Språkrådet og bedt om at intetkjønnsformen godkjennes på linje med hankjønnsformen.

Anbefalte artikler