Verdien av opparbeidet praksis
Det kan reises spørsmål om det er grunnlag for å holde immaterielle verdier utenfor ved verdifastsettelsen, fordi slike verdier gjerne vil være opparbeidet på grunnlag av den enkelte legens personlige faglige kvalifikasjoner og arbeidsinnsats. Spørsmålet er berørt i ekteskapslovens forarbeider. I ekteskapslovutvalgets innstilling til ekteskapsloven er det uttalt at dersom en næringsvirksomhet omfattes av felleseiet, «skal også dens goodwill (forretningsverdi) i utgangspunktet inngå i delingsgrunnlaget» (3). Utvalget beskriver «goodwill» som «den merverdi en virksomhet har utover den samlede verdi av de enkelte aktiva virksomheten omfatter, for eksempel på bakgrunn av opparbeidet kundekrets og virksomhetens renommé». Utvalget gjør imidlertid unntak for goodwill som «i særlig grad er knyttet til ektefellen personlig, f.eks. har grunnlag i ektefellens spesielle kvalifikasjoner innen sitt yrke som advokat, konsulent e.l.». Utvalget legger til grunn at der hvor goodwill «i særlig grad er knyttet til ektefellen personlig, bør den ikke tillegges betydning ved verdsettelsen med mindre virksomheten må antas å bli solgt etter at oppgjøret er avsluttet».
Det følger også av juridisk teori at der hvor ektefellens person er avgjørende for virksomhetens fremtidige goodwill, ved at denne er avhengig av at vedkommende fortsetter i virksomheten, kan den ikke tillegges betydning ved verdifastsettelsen (4).
Ut fra ovennevnte blir det et sentralt spørsmål hvorvidt legens person er avgjørende for legevirksomhetens immaterielle verdi. I den tidligere nevnte dommen fra Høyesterett berøres spørsmålet om immaterielle verdier knyttet til en legepraksis skal inngå i delingsgrunnlaget. Saken gjaldt et tilfelle hvor legen før separasjonstidspunktet hadde omdannet sin legevirksomhet (en gynekologisk klinikk) fra enkeltmannsforetak til aksjeselskap. Ved omdanningen hadde han overdratt inventar og utstyr for kr 276 063 og goodwill for kr 1 400 000 til aksjeselskapet. Kjøpesummen ble gjort opp ved at legen fikk en fordring på aksjeselskapet. Høyesterett kom til at vederlagskravet for goodwill måtte inngå i delingsgrunnlaget. Det ble pekt på at «selv om den goodwill som ble beregnet ved omdanningen av virksomheten i stor utstrekning er knyttet til B’s (legens) person, ble goodwillen ved omdanningen konvertert til et pengekrav», jf. dom i Høyesterett (2). I sin senere drøftelse av krav om skjevdeling etter § 59 uttaler retten: «Som jeg tidligere har fremholdt, må goodwillfordringen for en stor del anses knyttet til B’s person, og som følge av dette ville A, dersom virksomhetsomdanningen ikke hadde funnet sted, neppe kunne ha gjort krav på at noen andel av opparbeidet goodwill skulle inngå i delingsgrunnlaget.»
Ettersom saken gjaldt et tilfelle av selskapsrettslig omdanning, ble det ikke tatt direkte stilling til spørsmålet om immaterielle verdier skal medregnes ved verdifastsettelsen når man befinner seg utenfor omdanningssituasjonen. De uttalelser som fremkommer av dommen, gir imidlertid en indikasjon på at det kan foreligge tilfeller (utenfor omdanningssituasjonen) hvor legens person vil anses å være så nær knyttet til de immaterielle verdier at disse må holdes utenfor ved verdifastsettelsen.
I en dom fra tingretten i 1990 fant retten det tvilsomt om goodwillen var knyttet til legens personlige tilknytning til legesenteret, og den ble regnet inn i omsetningsverdien (5). Saken gjaldt et legesenter organisert som aksjeselskap med totalt 20 stillinger (fordelt på 36 – 37 ansatte). Retten la til grunn at legen (røntgenlege) ikke selv møtte alle pasientene (også andre leger var i kontakt med pasientene, og noen ganger var det tilstrekkelig at røntgenbilder ble vurdert uten noen konsultasjon med pasienten) og at pasientkretsen derfor ville være noenlunde stabil enten virksomheten ble drevet av denne legen eller av en annen.