Fortellingen i sykejournalen

Per Stensland Om forfatteren
Artikkel

Aaslestad, P.

Pasienten som tekst

Fortellerrollen i psykiatriske journaler. Gaustad 1890 – 1990. 2. utg. 208 s. Oslo: Universitetsforlaget, 2007. Pris NOK 319

ISBN 978-82-15-01107-3

Hele mitt legeliv har jeg skrevet pasientjournal. Jeg skriver for å samle og dokumentere informasjon om pasienter og deres medisinske tilstand, for å skaffe meg oversikt over behandling, for å forstå. Journalen behandler jeg som en medisinsk presentasjon av pasienten og hans sykdom, selv om den er min fortelling om pasienten og hans sykehistorie

Boken kan leses med utbytte med flere ulike briller. Først og fremst gir den et blikk inn i litteraturvitenskapelig tenkning og perspektiver. Fortellerteoretiske utgangspunkt blir kort presentert i en drøfting av forutsetninger for forfatterens og vårt møte med materialet. Leseren blir ført inn i tekstanalytiske vurderinger der teorien er applisert på journalnotatene. Aaslestad skriver at han er overrasket over at tekstene selv på minste mikronivå synes å gjengi fasetter av den aktuelle historiske konteksten, langt utover det hva man kunne forvente ut fra innholdet i journalen. Etter å ha fotfulgt ham i analysen, deler jeg hans overraskelse.

Det er velkjent at vi ikke ser våre egne øyne. Den som skriver er en del av sin tid og kan trenge en reflektert holdning til sitt eget utgangspunkt for å unngå at kommende lesere trekker andre konklusjoner enn dem som skriveren har intendert. Det er en utfordring også for dagens journalskrivere å være seg bevisst at det i hver epoke er faste formuleringer i beskrivelsen av mennesker og situasjoner som skriveren opplever som autentiske, men som senere tiders lesere vil se tomheten i. Dette skrivebedraget ville vært enklere å fordømme om jeg ikke ser at jeg selv kunne ha produsert liknende tekster. Aaslestad er ikke ute etter å henge ut skriveren, det er effektivt nok å tydeliggjøre hva teksten inneholder.

Et annet perspektiv på teksten er den psykiatrihistoriske. Aaslestad slås av legenes avgrensede interesse for innholdet i pasientens tankeverden. Han påviser perioder da interessen var større og perioder da interessen var særlig laber. Språkbruken gjenspeiler ulike tiders optimisme knyttet til spesifikke behandlingsformer. Og den viser legens vilje til språklig å pakke bort de ubehagelige episodene som kunne indikere at behandlingsoptimismen var feilslått. Tausheten som følger faglig nederlag og suicid er en del av dette.

Det er lite oppmuntrende at språket som ble benyttet om pasientene nær vår egen tid på ingen måte gjenspeiler pasienten på en mer positiv måte enn i tidligere tider. Tekstanalysene viser eksempelvis hvordan press på kortere liggetider gir et journalspråk der psykotiske pasienter blir trukket inn i en pseudolikeverdighet der de blir mistenkeliggjort for å sabotere den forhåndsbestemte utskrivningen.

Hvordan forteller så Aaslestad selv? Som leser blir jeg imponert av en klar, nærmest elegant fremstilling. Dette er et godt arbeid. Pasienten som tekst kom første gang ut i 1997 og har stadig vært etterspurt. Denne andre utgaven er i store trekk uendret, men inneholder en ny introduksjon der forfatteren setter boken inn i rammen av utviklingen på feltet humanistisk sykdomsforskning og «narrative based medicine».

Dette vil bli en norsk klassiker – en inspirasjon for kolleger med interesse for humanistisk medisinsk forskning. Den bør være obligatorisk i psykiatriutdanningen. Også klinikere i andre spesialiteter, som for eksempel allmennmedisin og indremedisin, vil ha nytte av å lese den. Dette er en bok for oss som skriver journaler – les den og tenk over hvordan du ordlegger deg om dine medmennesker.

Anbefalte artikler