Ulike tradisjoner
Klagesaken fra de to studentene ble vurdert i den nasjonale komité for medisinsk forskningsetikk, der vi er medlemmer (5). Utgangspunktet var at deres veileder hadde forlangt å være medforfatter – uten å ha vært med på verken innsamling av data, analyse av data, intervjuing eller produksjon av artikkelen. Er denne fremstillingen rett, kan veilederen ikke regnes som medforfatter etter Vancouverreglene.
I Norge er det store forskjeller fagområdene imellom med henblikk på medforfatterskap, noe våre fagområder illustrerer. May Thorseth, førsteamanuensis ved Filosofisk institutt og daglig leder av Program for anvendt etikk ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, er ikke medforfatter på artikler som hennes stipendiater skriver. Dette er helt vanlig praksis i humanioraforskningen. Doktorgrader innen humaniora har tradisjonelt bestått av en monografi. Forskningsprosessen bak er oftest et nokså selvstendig arbeid gjennomført av stipendiaten selv, og problemstillingen(e) er oftest generert av stipendiaten selv, i samarbeid med veileder(e). I noen tilfeller er deler av arbeidet publisert internasjonalt før oppnådd doktorgrad, men i langt mindre grad enn tilfellet er innenfor medisin og naturvitenskap.
Annetine Staff er førsteamanuensis ved Det medisinske fakultet i Oslo og overlege og forsker ved Kvinneklinikken, Ullevål universitetssykehus. Det er stor konkurranse om å få publisert biomedisinske forskningsartikler internasjonalt, og artiklene har oftest flere forfattere. Dette gjenspeiler også at det kreves store ressurser (forskere, penger, laboratoriemetodikk og utstyr) og utpreget teamarbeid for å oppnå resultater som er publiserbare internasjonalt. Stipendiater har kort tid på seg til et doktorgradsarbeid og er avhengige av god drahjelp fra veiledere og andre samarbeidspartnere for å komme raskt opp på det nivået som kreves for å få publisert sine arbeider internasjonalt. Ofte har veilederen designet det meste av prosjektet før stipendiaten er i gang. Det ville i slike situasjoner være utenkelig at ikke veilederen var medfatter på en artikkel. Det å stå som sisteforfatter på en biomedisinsk artikkel er ofte tegn på at man har hatt veileder- og prosjektlederansvaret, men Vancouverreglene legger ingen føringer for dette. Førsteforfatter er vanligvis stipendiaten eller en annen, den som har bidratt mest til artikkelen.
Denne forskjellen fagområdene imellom gjør at publiseringsdata for ulike fag ikke er sammenliknbare. Veileders medvirkning til (med)forfatterskapet må vurderes ulikt i henhold til regelverk, normer og praksis samt inngåtte kontrakter og avtaler. Slike avtaler bør være tydelige i tillegg til å være godt kjent for alle berørte parter. Veileder har et særskilt ansvar vis-à-vis studenten/stipendiaten når det gjelder innsikt i og innforståtthet om konkrete avtaler med hensyn til publisering. Siden merittering og tildeling av forskningsressurser i økende grad er basert på antall publiseringer, er det rimelig å tro at publiseringspraksis innen ikke-biomedisinske fagområder etter hvert vil nærme seg biomedisinsk praksis. Hvorvidt denne utviklingen er ønskelig, bør være åpent for diskusjon.