Når kan TNF-α-hemmere mot inflammatorisk tarmsykdom seponeres?

Bjørn Moum Om forfatteren
Artikkel

Antall pasienter med Crohns sykdom eller ulcerøs kolitt som får behandling med biologiske legemidler, bl.a. tumornekrosefaktor-α-hemmere, øker sterkt. Behandlingen kan kombineres med annen immunsuppressiv behandling. Behandlingsrespons må vurderes fortløpende på grunnlag av kliniske symptomer, men CRP- og kalprotektinmålinger kan gi nyttig tilleggsinformasjon. Pasienter som ikke har respondert etter induksjonsterapi, skal ikke fortsette behandlingen, men kan forsøke en annen TNF-α-hemmer. Det er ikke indikasjon for å gjenta samme behandling senere hos dem som ikke responderer. Flere nye biologiske legemidler er under utprøving.

Man diskuterer nå om utvalgte pasienter med moderat sykdom også bør behandles for å hindre utvikling av komplikasjoner. Mens tidlige bivirkninger sjelden forekommer når dagens behandlingsretningslinjer blir fulgt, bl.a. med kontroll for tuberkulose og sanering av ev. infeksjoner, er sikkerheten ved langtidsbruk mer usikker. Det er til nå ikke vist økt forekomst av kreft, men det er mulig at kombinasjonsbehandling med immunsuppressiver kan gi økt risiko for lymfom hos yngre personer og økt infeksjonsfare. I så fall kan det være ønskelig å gi monoterapi med TNF-α-hemmer eller azatioprin, merkaptopurin eller metotreksat. Det innebærer at man må vurdere behandlingseffekten i hvert enkelt tilfelle. Det er imidlertid uklart hvem som har økt sannsynlighet for tilbakefall og når man kan forsøke å avslutte behandlingen. Til nå har vi følt at det er tryggest å fortsette behandling, gjerne med både TNF-α-hemmer og azatioprin i kombinasjon.

Det kommer nå data om langtidssikkerhet ved bruk av TNF-α-hemmere. I en rapport fra Leuwen, Belgia avsluttet nesten en tredel av pasientene (29 %) TNF-α-hemmerbehandlingen uten å få tilbakefall (1). Dette kan forklares ved at pasienter etter initial sykdomsaktivitet gikk i varig remisjon, at behandlingen ga en immunmodulerende effekt, at sykdommen ble mindre aktiv eller en kombinasjon av dette (2, 3). Der man valgte å gi TNF-α-hemmer alene, var det ikke behov for doseøkning over tid eller å korte ned behandlingsintervallene. Det ble ikke påvist økt forekomst av lymfom, men noen pasienter fikk hudbivirkninger (1).

På grunnlag av slike data bør behandling med TNF-α-hemmere ved Crohns sykdom og ulcerøs kolitt vurderes avsluttet etter ett år, alternativt at behandlingsintervallene økes under nøye overvåking av eventuelle residivsymptomer. Der det gis kombinasjonsbehandling, bør overgang til monoterapi vurderes.

Anbefalte artikler