Feilaktige opplysninger om forskningsprosjekt

Brev til redaktøren
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Peder Heyerdahl Utne tar med bakgrunn i boken Varsleren i Tidsskriftet nr. 7/2007 opp viktige generelle forhold knyttet til planlegging, godkjenning, gjennomføring og oppfølging av forskningsprosjekter (1). Den konkrete saken er imidlertid ikke et eksempel på ureglementert forskning. Det forskningsprosjektet som boken omtaler var planlagt, godkjent og gjennomført i samsvar med regelverket slik det også er i dag.

    Utne hevder at stipendiaten var «tatt opp i et doktorgradsprogram, mens finansieringen gikk via helseforetaket.» Dette er ikke korrekt. Stipendiaten hadde doktorgradsstipend fra Norges forskningsråd (NAVF). Disputas fant sted i 1995, mens doktorgradsprogrammet ved Det medisinske fakultet i Oslo først ble etablert 1.1. 1999.

    Denne saken har fått betydelig publisitet i Tidsskriftet, der sakens korrekte fakta har vært trukket frem (2, 3). Likevel dukker det altså stadig opp nye og gale påstander. Samtidig gjentar man tidligere feilaktige påstander til det kjedsommelige. Det er på tide at autoritetene i saken uttaler seg. Jeg tenker da på Universitetet i Oslo, som etter en nøye granskning ikke fant holdepunkter for at påstandene om uetisk virksomhet var riktige, og at problemstillingen ikke hadde noen relevans til stipendiatens forskningsprosjekt. Disputasen ble derfor gjennomført, nåværende leder av Rådet for legeetikk var for øvrig en av opponentene. Jeg tenker også på Fylkeslegen i Oslo, som, fordi «varsleren» gjentok sine påstander til stadighet, gjennomførte en grundig granskning av saken på initiativ fra Rikshospitalet. Heller ikke Fylkeslegen fant holdepunkter for at dødsfallet var knyttet til «ureglementert» forskning. Jeg tenker også på Norges forskningsråd, som gransket påstandene om at «varsleren» selv hadde vært involvert i forskningsfusk og som konkluderte med at «varslerens» utelatelse av pasienter fra en studie var «et avvik fra god vitenskapelig praksis». I tillegg bemerket man, med relevans til de problemstillinger Utne trekker frem (1): «Man kan ikke utelukke at pasienter, for hvem det forelå informert samtykke om behandling, likevel ikke ble behandlet.» Fordi disse konklusjonene ikke synes å ha nådd frem, burde disse autoritetene, for sakens beste, komme på banen og bekrefte/redegjøre for fakta.

    PDF
    Skriv ut
    Relaterte artikler

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media