Mer enn et festskrift

Baard-Christian Schem Om forfatteren
Artikkel

Åmås, KO

Livet med kreft

288 s, tab, ill. Oslo: Aschehoug, 2007. Pris NOK 399

ISBN 978-82-03-23461-3

Som onkologisk novise var jeg i tvil om hva jeg skulle bli. En eldre kollega reklamerte for faget: «Du kan bruke hele deg. Faget strekker seg fra sosionomi og psykologi til høyteknologi og atomfysikk.» Denne enorme spennvidden avspeiles i Livet med kreft, utgitt ved Radiumhospitalets 75-årsjubileum. Her er kapiteler som beskriver hvordan synet på kreft og det ha kreft har utviklet seg i hospitalets tid, reaksjoner på å få sykdommen og det å gjennomføre behandling. Mellom mer «tradisjonelle» kapitler om kreftsykdommenes biologiske egenskaper, behandlingsmetoder, forskning og senskader, er det flere intervjuer med pasienter eller pårørende. Disse illustrerer de tallrike konsekvensene når kreft rammer i ulike faser av livet, enten utfallet blir helbredelse, død eller et uforutsigbart liv med kronisk sykdom.

Boken er åpenbart ikke ment bare for helsepersonell. Også i de rent medisinske kapitler er det gjort mye for at stoffet skal bli tilgjengelig. For leger vil særlig kapitlet om senskader gi informasjon om et felt med økende betydning. Beskrivelsene gjennom ulike kapitler av hva som foregår i kreftpasienters liv og tanker de 99 % av tiden de ikke står overfor en lege, er vel verdt å sette seg inn i og tenke over.

Beskrivelsen av Radiumhospitalets tilblivelse og tidlige historie er spennende og til tider ispedd humor. Som kontrast til vår gjennomadministrerte hverdag, er det befriende å lese om høvdinger og visjoner. Skulle man mene at det går vel hardt for seg i kampen om penger, makt og prestisje i 2007, er trøsten at det neppe var bedre for 75 år siden. I den moderne historie står både ambisjonen om å være komplett kreftsenter, og frykten for tap av selvstendighet og kulturell egenart etter fusjonen med «storebror» Rikshospitalet, sentralt. Fusjonen er på den ene side «truende», og på den annen side en mulighet til å kunne danne et komplett kreftsenter.

I forsiktige ordelag omtales også mediesaker, bl.a. knyttet til stråleskader. Denne del av fremstillingen er jeg kritisk til. Stråleterapien i hele Norge var til langt ut i 1990-årene i dårlig forfatning. Hovedårsaken var kraftig underkapasitet. Det å drive under slike forhold i lang tid hadde ikke bare konsekvenser for tilgjengelighet, men også for kvalitet og utvikling. For pasientene var det imidlertid likegyldig om årsaken til problemene var å finne utenfor eller innenfor sykehusene. Dette er ikke et tilbakelagt kapittel – vi vil fortsatt møte senskadene. Vi bør derfor tale klarere om det som var mørkt i denne perioden, og samtidig glede oss over den dramatiske forbedringen vi har sett det siste tiåret.

Mangler noe? Kreft er blitt en langvarig sykdom, og kun en liten del av tiden tilbringes i spesialavdeling. Fremtidens beste kreftsykehus er derfor ikke gode alene, men må ha samarbeid utad med alle andre aktører pasientene møter på sin lange ferd. «Utenrikspolitikken» er noe alle store sykehus må ta tak i. Den vil kanskje få en bredere plass i neste bok ved 100-årsjubileet?

Anbefalte artikler