Medisinens mørke fortid

Peter F. Hjort Om forfatteren

Wootton, D.

Bad medicine

Doctors doing harm since Hippocrates. 304 s, tab, ill. Oxford: Oxford University Press, 2006. Pris GBP 17

ISBN 978-0-19-280355-9

Det kommer stadig nye bøker om medisinens historie, f.eks. The Cambridge history of medicine (1). De fleste gir et bilde av fremgang, først langsomt gjennom mange hundre år og så stadig fortere. Denne boken er helt annerledes. Forfatteren David Wootton er professor i historie ved University of York. Han har ikke biomedisinsk bakgrunn, men har imponerende biomedisinske kunnskaper. Hans perspektiv er enkelt og rystende: medisinen og legene gjorde langt mer skade enn nytte helt frem til 1865. Siden da har det vært fremgang, men med mange forsinkelser.

Stoffet presenteres i tre deler. Første del handler om den hippokratiske tradisjon. Den hadde sine gode sider og klarte ofte å bygge tillit mellom pasient og lege. Men terapiens tre hovedmidler – årelating, avføringsmidler og brekkmidler – var nesten alltid skadelige og ofte dødelige. Det tok omtrent 2 250 år før modige leger viste at behandlingen økte dødeligheten. F.eks. viste Joseph Dietl (1804 – 78) i Wien i 1849 at årelating og brekkmidler tredoblet dødeligheten ved lungebetennelse. I ettertid er det uforståelig at det tok så lang tid å erkjenne dette, og forfatteren viser at det skyldtes kulturens makt over tanken. Den andre delen handler om perioden 1550 – 1850. I disse 300 årene kom store fremskritt i den grunnleggende medisinske innsikten, f.eks. i forståelsen av hjerte og kretsløp. Men disse fremskrittene fikk ingen betydning for terapien, som fortsatte som før. Den tredje delen handler om de siste ca. 150 årene, og de er heldigvis preget av ufattelig fremgang både når det gjelder den grunnleggende biomedisinske kunnskapen og terapien.

Forfatterens store helt er kirurgen Joseph Lister (1827 – 1912), som utførte den første antiseptiske kirurgiske operasjonen i Glasgow, og dette var gjennombruddet for den nye medisinen. Det som kjennetegner den er forståelsen for dokumentasjon. Ett av de banebrytende eksemplene er Richard Doll (1912 – 2005) og Austin Bradford Hill (1897 – 1991) som dokumenterte sammenhengen mellom røyking og lungekreft. Systematisk viten har erstattet tro, og kunnskapsbasert medisin er fremtiden.

Forfatteren har sterke meninger og viser i mange eksempler at legene så ofte er bundet opp i tradisjonell tenkning. F.eks. laget Anton van Leeuwenhoek (1632 – 1723) sitt første brukbare mikroskop omkring 1660 og beskrev bittesmå organismer («infusorier») i 1676 omtrent 200 år før Lister foretok sin første antiseptiske operasjon. Det merkelige er, sier forfatteren, ikke de store oppdagelsene, men alle de uendelige forsinkelsene før legene forsto betydningen av dem og tok dem i bruk. Legene var bundet av fordommer, av kulturen og ofte av økonomiske interesser.

Forfatteren skriver godt, og han bygger på omfattende historiske kunnskaper. Det er i mine øyne en mangel at det ikke er referanser i teksten. Til gjengjeld er det god og interessant dokumentasjon i et tillegg om «Further reading». Det er få, men interessante illustrasjoner og et godt saks- og personregister.

Jeg tror at mange, og særlig de som underviser studenter, bør lese denne boken og tenke over hvorfor medisinen og helsetjenesten er som den er. Legene er og har alltid vært preget av kulturen i medisinen og av mange og ofte kryssende hensyn. Jeg tror det er viktig at vi som stand reflekterer over dette for å forstå fortiden og nåtiden og for å planlegge fremtiden.

1

Porter R, red. The Cambridge history of medicine. New York: Cambridge University Press, 2006.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler