I spesialisthelsetjenesten
Pasienter er gitt en rett til vurdering av spesialisthelsetjenesten innen 30 virkedager, dvs. seks uker. Dette innebærer at spesialisthelsetjenesten innen denne fristen skal ha vurdert behovet for videre oppfølging på grunnlag av en skriftlig henvisning. Dersom henvisningen ikke gir tilstrekkelig grunnlag for vurderingen, skal pasienten ha vært nærmere undersøkt innen denne fristen. For pasienter som anses å fylle vilkårene for «rett til nødvendig helsehjelp» i pasientrettighetsloven § 2-1 og prioriteringsforskriften, skal det i forbindelse med vurderingen også fastsettes en frist for når behandlingen senest skal være påbegynt.
Rett til å få vurdering er et pålegg til yter av spesialisthelsetjeneste om å overholde fristen på maksimalt 30 virkedager. Dette skaper samtidig en trygghet og en forventning blant pasientene om rask tilbakemelding. Bestemmelsen innebærer også at det skal gis raskere tilbakemelding enn innen seks uker i alvorlige tilfeller. Her foreligger det en autoritativ avklaring fra Sosial- og helsedirektoratet. Om henvisningen indikerer en livstruende eller annen alvorlig tilstand, skal vurderingen som utgangspunkt gjøres innen 15 dager eller raskere (1).
Det er ikke knyttet materielle vilkår til retten til fornyet vurdering. Pasienten skal slippe å begrunne sitt ønske. Likevel ligger det en begrensning i at den fornyede vurdering bare kan skje på grunnlag av en ny henvisning fra allmennlege. At det her synes å være et vilkår at det skal være en allmennlege og ikke en hvilken som helst lege som kan foreta henvisningen, skiller seg fra det generelle henvisningskravet. Normalt er det tilstrekkelig at det gis henvisning fra lege, uansett allmennlege eller spesialist. Det fremgår ikke klart av lovens forarbeider i hvilken grad dette beror på et bevisst valg (2).
Retten til fornyet vurdering gjelder bare én gang for samme tilstand. Det vil ikke alltid være enkelt å fastslå hva som er å anse som samme tilstand. I forarbeider og rundskriv er det uttalt at med dette menes både pasientens diagnose og den behandlingsform som er foreslått. At behandlingsform er nevnt, passer ikke godt med ordlyden («tilstand»), som naturlig må oppfattes som pasientens helsetilstand. På bakgrunn av uttalelsen i forarbeidene må bestemmelsen likevel forstås slik at om en kronisk syk pasient har fått en fornyet vurdering i forhold til ett behandlingsopplegg og senere får en vurdering hvor et nytt behandlingsopplegg anbefales, vil pasienten kunne få en fornyet vurdering av sistnevnte selv om helsetilstanden ikke har endret seg. Det er presisert i et rundskriv fra Sosial- og helsedirektoratet at bestemmelsen ikke må praktiseres strengere overfor kronisk syke pasienter enn at rettigheten til fornyet vurdering blir reell (3).
Hvorvidt pasienten (eller pårørende der pasienten ikke har samtykkekompetanse) selv kan velge hvor den fornyede vurdering skal foretas, fremgår ikke direkte av dagens ordlyd. Bestemmelsen om fritt sykehusvalg regulerer ifølge ordlyden bare behandling og ikke vurdering. Likevel følger det av forarbeider og rundskriv at retten til sykehusvalg slår inn allerede i forhold til hvor vurdering skal foretas. Også fornyet vurdering må dermed være omfattet av valgretten.